Sogneprest Herman Ruges tegning av de to skjoldene i Vang fra 1750. Han bedyrte at de virkelig så slik ut. Skjoldet til venstre er Ruges nr 2, og var 55 x 52 cm, og det framgår ikke hvor det var gjennomkuttet av øks. Skjoldet til høyre var 77 x 50 cm. Etter KLNM bd 16, plansje 2.
Langt sør i Polen i den vesle byen Karpacz står vesle Vang stavkirke, og der har den stått siden 1844. Den vesle kirka skylder maleren Johan Christian Dahl sin fortsatte eksistens, mannen som hadde oppdaget både Håkonshallen i Bergen og stavkirkene. Han forsøkte å redde den da han fikk nyss om at menigheten skulle rive og sette opp en ny kirke, men etter å ha forhørt seg landet rundt, var salg til prøyserkongen Fredrik Wilhelm IV siste utvei. Tapet av kirken tilskyndet etableringen av Fortidsminneforeningen samme år, foreningen som gjennom et halvt århundre skulle fungere som Oldsaksamlingens arkeologiske arm, under myndig ledelse av Nicolay Nicolaysen.
I denne kirka har det hengt to skjold. De var forsvunnet lenge før den ble tatt ned, men har allikevel en omfattende etterhistorie, med et element av fantasi og skapervilje, som gjør det interessant å ta en nærmer kikk på dem.
For vår del begynner det hele med at Iver Hirtzholm (1635 – 93) på slutten av 1600-tallet dokumenterte det ene av skjoldene i sin våpenbok. Vi vet ikke om han selv var til stede eller om han hadde fått opplysningene annetstedsfra, men blant samfunnets elite var interessen for historiske rariteter stor på 1600-tallet, og fra andre steder kjenner vi til at det ble gjort et mer eller mindre systematisk innsamlingsarbeid.
Mot slutten av 1600-tallet nedtegnet Iver Nielssøn Hirtzholm (1635-93) skjoldet til høyre fra Vang kirke i Valdres (nr 184 og 185 kommer vi tilbake til i en annen post). Det vites ikke om Hirtzholm selv var innom kirken. «No. 186. Dette förte Hr: Sevard paa Leerhod paa Walders een aff de beste Rigenß Edlinger i Kong Haagen Magnusens tid og findis i Wrangs Kirche i Choret paa it schiold hvor hand ligger begraffven, bleff slagen aff nogle bönder.» Legg merke til at sverdene her peker nedover mot venstre.
Etter Hirtzholms beskrivelse fikk de to skjoldene, så langt vi vet, få henge i fred inntil sogneprest Hermann Ruge (1706 – 64) nevnte dem i sin innberetning som svar på 43 spørsmål fra kanselliet i 1743:
«Vist er det, at der saavel paa Berge i Vangs gield har boet riddere, effter hvilke jeg har seet 2de skiolde udaf træe, hvoraf jeg endnu erindrer at den eene var grønmalet med een forsølvet løve udi, Saavelsom paa Frigstad her i Slidre effter sigende.»
Dermed var de antikvariske interesser til d’herrer i København vekket, og i brevvekslingen som fulgte ga Ruge i 1750 en utfyllende beskrivelse av skjoldene, uten at han avslørte kjennskap til Hirtzholm eller skjoldenes opphavsmenn. Med brevet fulgte tegninger. Ruge nevnte også andre fornminner, i form av en mengde kannik- eller bispestoler, som skjødesløst ble ødelagt av kirkeeierne i hans tid, og slik gikk det vel også med skjoldene? Da kirken ble revet i 1841, var det i hvert fall ikke spor etter dem. Vi gjengir Ruges brev av 17. mai 1750 til Engelbecht Hesselberg, antakelig for videresending til Jacob Langebek (1710 – 1775), i sin helhet:
«Som en første Grøøde av de Walderske antiqviteter […] sender Jeg indsluttet Avridsning paa de i Wangs Kirke hængende 2de gamle Skjolde. Tægningen er gandske rigtig, skiøndt rudè pencillio [med grov pensel]: Dett Dyr i Skioldet No 1 seer rigtig saadan ud, saavidt det er mueligt at see paa det gamle avslidte. Hvad dett skall kaldes er uvist, men det er vist att nu har ikke Walders saadanne Dyr. Dett er forsølvet, ligesom og de hvide Figurer i denn nederste Avdeling er Sølv. Begge Skioldene ere overtragte med Pergament eller Kalveskind. Malningen er underlagt med Kriid till en god Knivs Backe tyck, og ere de forsynede med hist og her udstaaende Jern-Knuder.
Der er adskillige Sting i dem, hvoraf tree paa Skioldet No 2 er gaaed igiennem, hvilke synes være giorde enten med een tolle-kniv, eller, som kann være slutteligere, av Spidsen paa de gamle Nordske Strids-Øxer, eller saakaldede Halvtydner. Skioldet No 1 er en Alen og 3/16 Deel lang, breedt 3 qv: og 1/6, hvor dett er breedest; dett andett er 3 1/2 qv. lang, og en smal Tomme smalere end langt. Ingen veed Familien, mindre naar de i Kirken ere blevne ophængte, og tviiler vell ingen paa, att de disputere [tevlar med] de Engelske Adels Vaaben deres Ælde, som synes de har giordt dett meeget, naar de kan naa Wilhelmi Cinqvestoris [landvinnaren] Tiider. Paa dett huule, eller indvendige av Skioldene, har en ubekiendt tægnet følgende Vers, som alleene for att giøre Materien ikke allt for mager annføøres:
No 1: Dett Andre prale med, har Norge havt i Eje.
Skiold, Adel, aaben Hielm og hvad deslige er
Hvo veed om nooget Land min Adel kan opveje
I Ælde, gierninger, i Tall og saadant meere
Menn som all Verden er, saa var miin Adels Ære
Forandring underkast. Denn kiender ingen Mand
See her et Adels Skiold, men hvo skall Skioldet Bære?
Mann spørger. Men derom ej Kundskab faaes kann
Jeg gaar til Sunderohl, men ingen miig vill kiende
Til Berge, kiendes ey; til Qvien, Qvien har Ej denn,
som kalde tør denn gamle Erlend Frende
Ja veed ej engang, hvo Erlend Qvidno var –
Lær min Beskuer, Lær, Lær doog att Verdens Ære,
Lær doog att stoore Navn i Glemme Boogen staa
En Bonde Adam var, saa maa og mange være
Som før var Adels mænd, og selv ved Plougen gaae.No 2: Jeg er et Adels Skiold, men Adelsmanden ikke
Miig kiender, som nu er en graa klæd Bonde-Mand
Lyksalig denn, der siig i skiebnen saa kann skicke
Att hann ej tænker paa Forfædres Ære Stand
Leev ubekiendte Børn fornøjet med Jêr Lykke
Guud signe eders svee, Avkomme, Fæe og Land,
Guud lad ej Hunger, Pest, ej Krigen Eder trykke
Indtil vi samles, hvor ej er forskiel paa Stand.Jeg troer ikke Versene er gamle, endskiøndt dett første synes att smage av nogle Antiqviteter, i dett mindste har dett giivedt mig Annledning at spørge efter de ommældte Gaarde, da Jeg har fornummett, att Folk endnu per traditionen kann forklare at paa Gaarden Berge og Synderol i Wangs HovedSogn har boedt Riddere. Men Qvien, som nu er Giæstgiever Gaard i Hurums Annex veed ingen at giive mig underretning om, mindre om denn gamle Erlend. Doog maa jeg tænke, att Auctor maa have meent Erlend de Qvidno hos Thorfæum [sogeskrivaren T.T.], hos hvilken Hacon galin skiuldte Hacon Sverrissøns Enke, da hun var misstænkt av de gamle Birkebener for sin Mands Morderinde, vide Thorf: part 4 Lib: 2 Cap 2 pag 81, og hos hvilken Kong Inge Bardssøns Brøødre Guthorm og Skul, bleve opfødde, i deres Forfølgelses Tiid skiuldte, og endeligen av hannem sente fra Walders till Throndheim till Kongen deres Brooder, vid: Thorf: part 4 Lib 3 pag: 89.
Det maa da være nokk denne Gang, for at noogenleedes viise, att jeg icke agter att lyve. De kann nu see, hvad Smag antiqvarius finder udi dette, og om saa er disse Primitiæ [første grøde] Waldrenses finde Biifald, skall tiid efter tiid et større opus [verk] følge. Jeg har ventet fra Hr. Jacob (Langebek) Svar paa mit seeneste Breev, men til Dato har ej været saa lykkelig at see noogett fra hamm. Ikke fordi dett kann just komme derpaa ann, naar Jeg veed hann leever vel, men dett lader saa underligt, saavell for Dem, der ere i Huuset, som for Fremmede, der kann spørge, om jeg har haft Brev fra hamm. Her hilse vi alle med een Mund, og især hanns utvalde Patron Emanuel Victor Augustus.»
Det kan se ut til at teksten på skjoldene selv utgjør et mislykket forsøk på identifisere deres eiere, trolig utført etter at Torfæus’ Historia Rerum Norvegicarum ble utgitt i 1711. Den ukjente forfatteren var kanskje av en av Ruges forgjengere i prestesetet?
Fortia pusles sammen …
Dansk adelslexicons gjengivelse av skjoldet.
Hirtzholms gamle tekst og tegning hadde blitt plukket opp av Dansk Adelslexicon bd. 2 i 1737, og derfra ble koblingen til Sigvat fra Leirhol gjenskapt av generasjon etter generasjon av historikere.
I 1833 utvidet Gerhard Munthe (1795- 1876) historien om Sigvat ved hjelp av diplommateriale. Han sannsynliggjorde at Sigvat var blitt slått til ridder i forbindelse med fredsslutningen med Danmark i 1309, i 1316 ble han beskrevet som sysselmann i Valdres og i 1319 var han med å signere den såkalte valgakten. Munthe mente også å finne en sønn, Torberg Sigvatsson i et valdersk diplom fra 1345. Trolig dette. Munthe gjentok Hirtzholms angivelse av dødsårsak, og så seg ikke i stand til å tidfeste den nærmere.
Skjoldenes videre historie er skjult for oss inntil 1860-tallet, da Fortidsminneforeningens utrettelige Nicolay Nicolaysen grov opp igjen Ruges første innberetning. Han fant aldri Ruges andre beskrivelse, og Hirtzholms skisse ser ut til å ha forblitt ukjent for ham.
Neste brikke i puslespillet falt på plass i 1913, da en anonym fagmann i lokalavisa Valdres beskrev kirkene i området, og særlig stavkirken i Vang. For første gang ble Hirtzholms skisse sammenstilt med Ruges brev fra 1750, tydeligvis uten at forfatteren har sett Ruges tegning. Fortidsminneforeningens sekretær, Anders Bugge (1889 – 1955), gjenga og utdypet informasjonen tidlig på 1920-tallet. Han presenterte det hele i en artikkel om middelalderkirkene i Valdres til 900-års jubileet i 1923. Året etter trakk han det sammen i en artikkel om gravminner i foreningens årbok. Herfra ble de plukket opp av Sigurd Grieg, og ble allment gods.
Trætteberg åpnet for at Sigvat Leirhols hjelm og våpen er avbildet ved siden av apokalypsen i Vang. Er det her han mener? Tegning fra Harry Fett 1917, s. 68.
Først i 1975 falt ytterligere en brikke på plass, da Hallvard Trætteberg i sin grundige artikkel til Kulturhistorisk Leksikon for Nordisk Middelalder (KLNM) trakk inn avtegningene fra Ruges rapport. Ikke nok med det. For første gang ble også billedmateriale fra den revne stavkirka trukket inn i analysen av skjoldene. Han kunne identifisere våpenmerket med de tre sverdene på en portal. De hadde i 1916 blitt avskrevet av Nordiska Museets Andreas Lindblom som «Satans våpeneffekter».
Basert på formen, daterte Trætteberg sverd-skjoldet til ca. 1325-60. Han regnet det største skjoldet med sine helt rette og parallelle sider for å kunne være fra tida ca. 1420-80. Trætteberg beskrev det som delt vannrett i to felter, øverst en gul gående løve på grå bunn, nederst et geometrisk mønster, enten skjell-mønster eller et sølv-og-blått gråverk. Mens skjellmønster er svært sjeldent, er gråverk vanlig i 12-1300-årenes fransk-britiske heraldikk. Mønsteret var av hvitt og grått i Ruges tegning, hvor det grå vel må bety en avbleket farge og da helst blått. Trætteberg var tydeligvis ikke kjent med, eller la ikke vekt på, at Ruge tidligere omtalte det ene skjoldet som grønt.
… men var det nå egentlig et puslespill?
Det er ikke mye igjen av seglet til Sigvat på Leirhol som hefter ved et diplom i DN 2 nr. 101, datert 36.5.1310. (E.P.)» 1899.
For å få skjold og mann til å henge sammen, var Trætteberg nødt til å trekke inn en ad hoc-hypotese: «[Skjoldet] man hengte over graven må være et nytt og moderne [eksemplar] han skaffet seg som eldre mann.» Vi kjenner ikke til andre kilder til Sigvats død. Det må derfor være skjoldets form alene som har vært brukt til å tidfeste den til ca. 1340.
Den eneste kilden som knyter Sigvat av Leirhol til våpenskjoldet i Vang stavkirke er Hirtzholms våpenbok. Det ble stilt spørsmål ved riktigheten av våpenet slik det var gjengitt i Dansk Adelslexicon allerede da oversiktsverket om Norske Sigiller først ble utgitt fra 1899.
Riktignok har man også funnet en gjenpart av Sigvat av Leirhols segl. Det er bare ett problem: Våpenskjoldet var uleselig!
Derimot viser det seg å være en annen ridder med nærmest identisk våpenskjold i 1343: Harald Nikolasson. Til og med skjoldformen er rett. Ikke nok med det. Han hadde en tilknytning til området ved at han etterfulgte Sigvat som Sysselmann i Nordre Valdres med Hallingdal. Bortsett fra at sverdene ikke er parallelle, og liljene tolkes som stjerner, er det identisk med Ruges avbildning.
To skjold med tre sverd. Skjoldet til venstre tilhørte Harald Nikolasson. Norske Sigiller henholdsvis 1899 og 1948.
Trætteberg avviste muligheten for at skjoldet egentlig har tilhørt Harald Nikolasson som «noe mindre nærliggende». For Trætteberg var det altså mer sannsynlig at Sigvat holdt seg i live til nye skjoldformer ble populære, sikret seg et nytt skjold på sine eldre dager som ble hengt opp i kirka i syslet hans etter at han var blitt tatt av dage av bønder, og at etterfølgeren hadde et identisk våpenskjold, enn at Hirtzholm hadde gjort en feil.
Litt fantasi hører med
Parallelt med den kildebaserte historieskrivningen var det elementer som var villige til å trekke det langt lengre. Folkloristen Andreas Faye dro opp en linje da han i 1833, inspirert av Munthes artikkel, knyttet sagnet om Ridderspranget i Vågå til nettopp Sigvat av Leirhol, «en mægtig Ridder» i tiden under Magnus Smek, hvor «Næveretten gjaldt». Sagnet var kjent siden Schønings referat fra sin reise i 1775, trykt i Budstikkens andre årgang, og Sevat var den eneste ridderen Faye kunne knyte til Valdres.
Sagnet om Valdres-ridderen som hoppet over et gjel under flukt fra Sandbu-ridderen ble et nasjonalklenodium, og en rekke versjoner av det ble utgitt utover 1800-tallet. Da Ivar Kleiven i 1908 utga sin versjon, hadde Valdres-ridderen fått det uvanlige navnet Sigvat, Sigvat på Kvie. Han følte seg også i stand til å tidfeste hendelsene til tia 1230-1300.
I 1908 gjestet den konservative historiker Yngvar Nielsen vestre Slidre med foredrag om Valdres. Han erklærer uten blygsel at «Paa Leirhol […] hadde vi Sigvat av Leirholar, en av de høieste rigsraader i kong Haakons regjeringstid.» Nielsen ville gi både Valdresridderen og Sandbu-ridderen «rang med baroner!» Uten å knyte Sigvat direkte til sagnet, og regnet han det (sikkert med rette) som sannsynlig at det var en forbindelse mellom slektene på Leirhol og Kvien. Han manet valdresingene til å spore sine slektsledd tilbake til disse.
Ridderloftet på Leirhol, gjengitt i avisa Valdres 28. jan. 1913.
Riddarstøga på Leirhol er en annen linje. Stua beskrives under det navnet allerede i 1913, og dateres de fleste steder til 11- og 1300-tallet. Den presenteres som Sigvats sete. Arne Bergs store prosjekt om middelalderske tømmerhus konkluderte i 1990 med at dette var langt fra riktig.
Laftehodene på bygget viser et tydelig skille mellom de to høydene. «I første er det ovale stokkar med ovale hovud. I andre er det flathgne stokkar med firkant-hogne hovud. Dette fortel om en tydeleg aldersskilnad: Andre høgda er sett oppå eit eldre hus som har vore på ei høgd og kanskje fått eit omfar avteke. […] Det er det einhøgda huset som interesserer i vår samanheng. Det har vore ei stove med eit smalt koveparti. […] nye omfar nederst, inkludert syllstokk. Stova må såleis ha vore ombygd alt før ho fekk andre høgd, kanskje ein gong sist i 1600-åra eller først i 1700-åra.»
Allerede den første stua ble tidfestet til etter Sigvats tid. Senere skrev Arne Berg at den enkle forma stua hadde, viser at gården ikke maktet å holde på sin status etter Sigvat.
En variant av våpenskjoldet tilskrevet Sigvat på Leirhol ble valgt som kommunevåpen i Vang i 1987. Her peker sverdene oppover som på Ruges tegning i stedet for nedover som på Hirtzholms.
For å avslutte: Av følgende sitat kan bare to påstander fastslås med noen grad av sikkerhet. «Sigvat på Leirhol (ca. 1270 – 1340) var riksråd og sysselmann for Hallingdal og nordre Valdres. Han har etterlatt seg to håndfaste minner: Ridderstoga på Leirhol og våpenskjoldet som ble kommunevåpen i 1987.» Han var antakelig riksråd og utvilsomt sysselmann. Hvilket våpen han førte er ukjent for oss.
Litteratur og digresjoner
- Arne Berg 1990, Norske tømmerhus frå mellomalderen. 2 : Hus for hus : i Buskerud, Vestfold og Oppland, Landbruksforlaget, s. 277ff.
- Sigurd Grieg 1941, «Skjolder som epitafier i norske kirker«, i UOÅ 1938-40.
- Han viser også til de to skjoldene i Dale kirke i Luster i Sogn og i Gloppen i Nordfjord. Han tolker de to skjoldene i Vang som «virkelige stridsvåpen og ikke som paradesjold» med henvisning til Olaus Magnus’ beretning om at slike epitafieskjolder var virkelige stridsvåpen.
ref Bugge i Ab. 1924. s. 35 med henvisninger.
Røldal-skjoldet nevnes ikke.
- Han viser også til de to skjoldene i Dale kirke i Luster i Sogn og i Gloppen i Nordfjord. Han tolker de to skjoldene i Vang som «virkelige stridsvåpen og ikke som paradesjold» med henvisning til Olaus Magnus’ beretning om at slike epitafieskjolder var virkelige stridsvåpen.
- Sigurd Grieg 1934, Skiftet efter Eirik Bukk på Finnen, Dybvad.
- Basert på bl.a. Anders Bugge 1924, Harry Fett 1917.
- Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo.
- A.W. Brøgger og Asgaut Steinnes 1982, Gammel mål og vekt i Norge. – 1 Kyrlag = 3 lauper smør = 1 forngild mark i første og andre halvdel av 1300-tallet.
- Nicolay Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania.
- Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
- Nicolay Nicolaysen 1876, «Antikvariske notiser», i Fortidsminnesmerkeforeningens årsberetning, s. 153.
- Nicolay Nicolaysen, Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring 1844-1894, Kristiania : Foreningen, 1894.
- Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen, Cammermeyer. Gjennomillustrert med store svart-hvitt bilder.
- Hjalmar Falk 1914, Altnordische Waffenkunde, Dybwad.
- Valdres 28. jan 1913. om gamle kirker i Valdres. Ukjent forfatter er den første til å nevne Ruges brev med utdyping fra 1750. (neppe Anders Bugge selv).
- H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950.
- 336: Harald Nikolassøn, Lagmand. Trekantet, skraveret Skjold, hvori 3 Sværd med Spidserne vendt mod øverste høire Skjoldhjørne. Skjoldrand, belagt med Stjerner. Omskr. S’HARALDI: FILII: NICHOLAI. DN 3 nr 193, 1337 [lagmann i Trondheim], DN 2 nr 257 1343 [sysselmann i Valdres], DN 2 nr 276 1346 [Fehirde i Trondheim], Adelslex. Niclesson, 2 (urigt.). (E.P.). [se også DN 3 nr 167 og 179]
- Anders Bugge 1924, «Vore gamle gravminder«, i Fortidsminnesmerkeforeningens årsberetning – må gås gjennom mht bilder i egen post!
- Anders Bugge 1923, «Kirkene i Valdres», i Valdres 900-aarsskrift, s. 53.
- – Kilder, personlige undersøkelser, DN, kirkeregnskapsbøker, kirkestoler og bestiktigelsesprotokoller, Ruges opptegnelser i Kallske samling, Kallsbøker. Fetts skrifter om Norges kirker i middelalderen. L. Dietrichson: Norske stavkirker og vore fædres verk. … muntlige meddelelser fra kirkesanger Thorsrud, gårdbruker Peder Berge, prof Magnus Olsen og kons. DOmenico Erdmann, pastor VÆrnes, skolebestyrer Islandsmoen, redaktør Hovi, frk. THora Einang, konservatorer BØe, Lexow, Kielland, Midttun og Mowinckel, arkivarer Brinchmann og Agerholt, hr. Eyvind Hodne, hr. Lars Øie, hr Qvale o.a.
- Sigurd Kolsrud 1955, «Hermann Ruge. Nokre aktstykke.», Tidsskrift for Valdres historielag. Kapittel 2. «Tri brev frå Hermann Ruge», s. 282f
- – han skriver: Før er utgitt et brev fra 1750 om Thomaskyrkja i Tidsskrift for Valdres Historielag I, s. 35ff, med merknader av Oluf Kolsrud. I samme tidskrift II (1917) er utgjevi hans «Waldresia Reserata», tidligere trykt i Budstikken III (1821-22), s. 254-302. I Tidsskrift for Valdres Historielag, årgang 1927 er trykt «Underdanigst Forklaring over de 43 Poster Slidre Præstegields Beskaffenhed wedkommende Anno 1743», orig. i Kalls manuskriptsamling under nr 205 fol.
- Ivar Kleiven 1908, «Ridder-sprange», i boka I gamle Vaagaa, s. 53-56. Han gjetter på at hendelsene fant sted i tia mellom 1230 og 1300.
- Yngvar Nielsen 1908, «Valdres i gamle dage», referat av foredrag i avisen Valdres 30. juni 1908.
- Andreas Faye 1833, Norske sagn, s. 234-36.
- Faye anmerker: Heimdalsvatn er endnu bekjendt for sine deilige Ørreder og Heimdalen for sine Græsgange og Jagt. Denne Herlighed hører til det gamle Riddersæde Sandbo, som allerede i Kong Sverres Tid eiedes af Familien Gjæsling, men senere af Familien Iljarn, hvortil den omtalte Ridder skal have hørt. End bevares paa Gaarden Staalhue, et Harnisk og en Deel Vaaben, som de gamle Eiere have brugt. Kilde: Mundtlig, Bud. 2 Aarg. 672, Hjorthøys Beskr. over Gulbrandsdalen 2, 37. Kraft 2, 137.
- I 1844-utgaven har Faye endret sagn og forklaring, blant annet ved utelatelse av familien Iljarn. Annen versjon av sagnet fra 1860-åra her.
- Gerhard Munthe 1833 «Sighvat af Læirholar«, i Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, bd 1, s. 155-56.
- Lexicon over adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne, bind 2, 1737, s. 166:
- Herr Sevad til Lehrhod i Valder, en fornem Mand under Kong Haagen Magnussen, blev dræbt af nogle Bønder. I Vangs Kirke-chor hænger hans Vaaben, som er et blaat Skiold, inden i hvilket en Guld Krands, i Form af Skioldet, udvendig besat med 12 Guld Lillier, 3 foroven, 3 paa hver Side, og 3 forneden, inden i denne 3 paa Skraa mod Skioldets nederste høire Hiørne, med Spidserne nedad, over hinanden satte, hældende Guld Kaarder, Paa Hielmen 3 Guld Kaarder, med Spidserne nedad. Tab XXVI, no 91.
- Gerhard Schøning, Reise gjennem Gudbrandsdalen 1775, Hamar 1926, s. 38 – 40
Angir Sandbufolket og sagnet om «ridderspringet». - Kristin M. Røgeberg (red.) Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske kanselli bd 2, Riksarkivet, s. 285; tidligere publisert som Hermann Ruge, «Slidre Prestegjeld», i Tidsskrift for Valdres historielag 6-10. årgang, 2. bind, 1921 – 1930, s. 101-186.
- Iver Nielssøn Hirtzholm ca. 1690, Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium, Nasjonalbiblioteket, MS.4° 597. Se også Vigerust.
Leirhol gnr 62 i Vang
62. Leirol. Udt. lei2ró:£. — a Leirholum NgL. III 148. a
Læirolom, Leirholom, Leirholvm DN. II, s. 87f, 1309; s. 90, 1310. a
Leirolom DN. I 131, 1316; VI s. 89, 1316. Lerull 1578. Leruldt
1592. Lerulld 1604.1/1. Leroll 1667. Leerol 1723.1/1.
NRR: 1295 nr 790; 1309 nr 595; 1309 nr 616; 1319 nr 1129.
Valdressoga nevner ikke Sigvat på Leirol, men men har bilde av «Nøre Leirhol med den gamle Leirholar-stova», bd. 2, s. 699. Heller ikke om Kvien er noe stoff før 1528 nevnt.
Kvien gnr 96 i Vang.
96. Kvien. Udt. kví2é. — a Quidini, til Quidins DN. II 210
211, 1343. Quien 1520. Qujenn 1578. Quienn 1592. 1604.1/1.
1667. Qvien 1723.1/1.
Kviðin, sms. af vin med kviðr m., Bug, Mave. Det sidste Ord har
maaske betegnet nogen Fos i en af de Bække, mellem hvilke Gaarden ligger;
jfr. Fosnavnene Vomb, Vom, under Brandbu GN. 155, og Magalaupet (Bd.
XIV S. 181). Et Gaardnavn Kvien af anden Oprindelse forekommer oftere;
det er best. Form af kví f., Kvægfold.
Det andre skjoldet likner ikke så rent lite på dette, gjør det ikke?
Høvel & hage 