Vokstavler var vanlige notisbøker i middelalderen, og er godt kjent både før og etter. De kunne være laget av tre, elfenbein eller metall. Jo hardere treslag, jo tynnere kunne tavla være. Skriften på vokstavler er gjerne spissere og har færre slepelinjer enn de skrevet med blekk. Den ble skrevet med griffel/stylus, et skriveredskap med spiss i den ene enden og avrundet eller flat «viskelær» i den andre.
Vokstavle fra Oslo C60005/072. 072) Innrissa streker hjelper voksen å feste seg. 15,2 x 4,9 cm, 9 mm tjukk. Kanten er 1,1-1,7 cm brei.(Nordlie m.fl 2020)
Universitetsmuseene rommer en rekke slike fra byutgravningene, og andre steder. Mest unik er en fra Hopperstad stavkirke, datert til seint 1200-tall. Den utmerker seg ved utsmykningen med innfelte trestykker på for- og bakside og langs kantene, men mest spennende er at voksen og teksten på den er bevart, skrevet i latinske bokstaver. Tavla rommer opptegnelser fra en gardsrettsak fra Graven i Hardanger, ytelser av garder og personer i Åkre, Kvinnherad, Strandebarm, Voss, Øystese(?) og Herdla, notiser om lokale begivenheter og en del latinske gloser med norsk oversettelse. Den har tekst datert til 1200-tall, ca 1300 og omkring 1350 før den fant sitt hvilested under kirkegulvet. (Hødnebø 1960, 110, DN 13 nr 2)
Innbundet vokstavle fra Hopperstad kirke C13270. Seks utsøkte små tavler datert til seint 1200-tall, med læretui. «Boka» er 8×4 cm og de seks bladene er til sammen bare halvannen cm tjukke! Tavler i bøk, innfellinger i kirsebær, lind og valnøtt. Utsmykningen på den ene utsida utgjorde 72 6 x 6 mm store kvadrater. De gjenværende 28 forteller oss hvordan de er laget, med det som framstår som tynne finérplater fra ulike treslag limt oppå hverandre med fibrene i samme retning. Deretter ser emnet ut til å være skåret opp i kubber fra siden, diagonalt på fibrene. Til slutt er en og en kvadrat skåret eller splittet ut. På de fleste er flisa i midten tjukkere enn de andre, så bunten av finérplater har neppe vært særlig tjukkere enn at én kubbe kunne tas ut. Ellers varierte de enkelte finérplatene en del i tjukkelse.
Eget forsøk
Mitt eget forsøk på vokstavle er av noe lønneemner jeg hadde liggende, høvla og kutta til, og med hull for hengsling boret og filt ut. Forsenkingene tok jeg ut med hoggjern. Bivoks ble varma opp i ei kjele og tilsatt en dæsj kullpigment.
Jeg tilsatte voksen i flere tynne omganger, og varma opp tavla i ovnen mellom hver gang så laga skulle smelte skikkelig sammen og trekke seg godt nedi treet. Det er viktig at voksen slutter litt nedafor kanten så overflata beskyttes bedre. Jeg satte inn treet med linolje etterpå, så det ikke skulle skape problemer for voksens heft. Til slutt var det å surre silketråd som hengsling. Ellers er vel pergament- eller skinnstropper vanlig, men jeg ville ha noe som tåler å bli varma opp til voksens smeltepunkt.
Resultatet er en smule enklere enn Hopperstad-tavlene, men fungerer godt nok. Nå gjelder det bare å få tak i en griffel!
Halv kurvbunn eller -lokk fra Søndre gate, Trondheim N12024 funnet i 1971. Udatert og uspesifisert treslag. Stubben av et piletre ble funnet i nærheten (kan være selje?). Pinner og pisker er omtrent like tjukke. Hovedsystemet er enkeltfletting. Nærmere kanten er endene på stakene stukket inn på begge sider av bunnpinnene som på moderne kurver. Det er ingen spor av bark. På nyere kurver er to-pisk vanlig hovedsystem i bunn. Foto: Vitenskapsmuseet/Ole-Aleksander Ulvik. CC BY-SA 4.0.
Kurvfletting regnes som et tidløst håndverk, men som det meste annet bør også det kunne plasseres geografisk og kronologisk gjennom forskjeller i teknikk og materialvalg. Håndverket har etterlatt seg få spor i skriftlige kilder, er lite avbildet og i arkeologisk kontekst er det gjerne så fragmentert og skjørt at det er notorisk vanskelig å konservere.
Interessen for håndverket nærmest eksploderte på 1800-tallet. Dermed kan vi med en viss rett regne det som et konstruert tradisjonshåndverk. Ettersom feltet i våre dager domineres av praktiske lærebøker med et nærmest tidløst syn på hva som er «tradisjon», kan det være en aldri så liten utfordring å orientere seg. Vi gjør et forsøk ut fra noen historiske kurver.
Kurv finnes som låneord i religiøse tekster på formene korf og korvér, oversatt fra latin canistrum og betegner antakelig fletta kurv. De norrøne orda var hrip(kløvkurv), svarende til nynorsk rip, og kippa (kurv), svarende til nynorsk kipe. En kurv bundet av teger kaltes antakelig tægja, av tág (tæger).
Fokuset her blir kurver flettet på stående ribber med pil og pil-lignende materialer, mens binding i strå og teger og fletting med spon fortjener egne omtaler. Begge hovedteknikkene, både fletting og binding, er belagt tilbake til vikingtida, men vi veit mindre om detaljkonstruksjoner og formvariasjon. Arkeologen Willeke Wendrich utvikla et system for å klassifisere teknikker basert på egyptisk materiale. Hun så på fem aspekter (Wendrich 1999):
1 Basic structure – identifisere systemer bestående av en lang og flere parallelle pisker
2 Beginning and end of the basic structure (avslutninger)
3 Incorporation of raw material
4 Construction of the shape
5 Decoration
6 Additional features
Sjøl med den kraftige avgrensinga vi har gjort på flettetyper, sitter vi igjen med et stor mengde muligheter når det gjelder hovedsystem, forsterkninger, avslutninger. Mange er vanskelig å identifisere ut fra arkeologisk materiale, for eksempel enkeltfletting (krever et oddetall staker) og fletting med to pisker (kan brukes på partall). Elementer som framstår som dekorasjoner kan ha strukturell funksjon og omvendt. La oss kikke på hva vi kan lese ut av et knippe konkrete kilder.
Wendrich 1991: 58. Forskjellige hovedsystem. Oversikten utelater skråfletting og kan ikke brukes til å skille enkeltfletting fra fletting med to pisker.
Tilfeldig ordliste
Pinner, bunnpinner, ribber.
Pisk, pil, skinne, kløyvde pilevidjer,
Staker, stendere, ribber.
Hovedsystem som krever ulikt nummer pinner/staker
Enkelfletting/enkelpil
Hovedsystem som kan bruke likt nummer pinner/staker.
Fletting med to skinner/pisker.
Skifting, skråfletting, sidefletting (eng: french weave).
[enkeltfletting med forskyvning (eng: english weave)].
Kryssfletting, To-pil, to-pisk, fitsing, foran en bak en (twining).
Forsterkningsfletting, kanting, kimming (wale).
Fire-pil, fire-pisk, foran to og bak to eller foran tre bak en (four rod wale).
Tre-pil, tre-pisk, foran to bak en (tree rod wale).
Tilslag, Avslutning.
Kurvfletteren i Longthorpe-tårnet ca 1330
Kurvfletteren i Longthorpe-tårnet ca. 1330. Kurvfletteren representerer ‘arbeid’,. Bak ham står ‘bønn’. De formidler Guds bud til sankt Antonius og oss: «[SIC FAC ET S]ALVUS ER[IS]» (‘Gjør slik og du vil bli frelst’). Som med sivfletteren vi har vært innom tidligere, representerte kurfletteren et beskjedent håndverk. Det er i denne beskjedenheten, og ikke som noe uttrykk for hvor vanlig det var, vi finner forklaringa på at kurvfletteren er så sjeldent avbildet i middelalderen.Foto: James Alexander Cameron 2015, CC BY-NC-SA 2.0 (utsnitt)
På vestveggen i Longthorpe-tårnet i England er en kurvfletter i arbeid avbildet omkring 1330. Han sitter på en sekk med emnet i fanget og slår piskene på plass med en treklubbe. Stakene er langt tjukkere enn piskene og systemet framstår som enkeltfletter, sjøl om det er vanskelig å fastslå.
Kurvfletteren, tydligere bilde av Glass Angel, Flikr.
Korstolene st Pierre-katedralen, Poitou, Frankrike
Brødkurv, korstolene i Poitiers-katedralen ca 1250 har to runder med forsterkningsfletting i hver sin retning, men det passer ikke med tre- eller fire-pisk. Feilrepresentasjon, eller ukjent type? Tilslaget er konvensjonelt, og kraftig. Hovedsystem framstår som enkeltfletting. . .
Fiskefeller, britiske øyer
Fiskefeller, utløpet av Severn, England, 1300-tallet. Laget av pil og hassel. Ingen spor etter annet enn enkeltfletting? Foto: The Black Rock Lave Net Heritage Fishery.
Fiskefeller, England 1300-tallet. Se også her. Og her. og Themsen. En fiskefelle har spor etter to-pisk, mens andre har tre- eller fire-pisk.
Kurvbunn 22028 Glimmingehus, vollgraven, 11-1500. 60 cm diameter. Foto: Historiska Museet.Tilsynelatende mangler innerste del av kryssflettingen, utenfor den er det som framstår som enkeltfletting, men likt antall pinner og upresis tegning kan peke mot andre typer. Størrelse og plassering gjør det fristende å tolke det som en flettverksgabion?
Kurven fra Riddarholmskanalen
Båt 11 i Riddarholmskanalen, Stockholm, sunket 1495, rommet en halvkuleformet kurv med midtgrep, flettet i toskaft på varp av hele vidjer, som stråler ut grepets to festepunkt ved en grovere kantvidje. Innslag av kløyvde vidjer. Stockholms Stadsmuseum 18.445. Typen regnes som en vanlig middelalderlig form.
Mary Rose 1545
Flaskebeskytter der hovedsystemet ser ut til å være to-pisk, forsterket med tre- eller fire-pisk på magen. Hovedsystemet er stedvis påfallende likt skråfletting.
Gerard David, Jesu fødsel ca. 1510-15
Kurven viser en rekke moderne teknikker. Lokk: Kantet med ni-piskflette med tre totter tilsyntelatende bundet til toppen med et tege-liknende materiale. Foto: The Met. Public domain.
Nederlandsk maleri av Gerard David, The Met: En kurv ved sida av Jesu krybbe rommer båndene barnet skulle reives i. De tolkes også som en henvisning til jesu offer; til svøpingen av jesu’ døde kropp etter korsfestelsen. Kurven er ikke en rein bruksgjenstand, men har ornament i form av farger og varierte systemer.
Nederst ser vi kanten begynt med en tre-pisk (three rod wale), fulgt av det som framstår som skråfletting (french weave) eller enkeltfletting, så to-pisk (S and Z pairing/twining weave) med kontrastfarger, ny tre-pisk (three rod wale) og skråfletting. Så er det en fire-pisk fulgt av ny runde med skrå- eller enkeltfletting, avsluttet med en kant (trac border). Lokket har (pairing weave) er kantet med ni-piskflette med tre totter, tilsynelatende bundet til toppen med teger.
1400-tallskurv
Enkel brødkurv med tilsynelatende enkeltfletting, enkel kimming oppe og nede (tre-pisk?), og enket tilslag (to foran en bak?). Føtter og hanker av pinner.
praktisk introduksjon med fagbetegnelser. Beskrivelse av rundbunnet kurv med åtte bunnpinner + én, for hovedsystemet er enkeltfletting, avsluttet med to-pisk. Kantene har enkeltfletting avsluttet oppe og nede med tre- eller fire-pisk. Kanten legges med utafor-tre-innafor-to: Avslutning ved at sju av stenderne bøyes litt over fletningen den venstre legges mot høyre innenfor to, utenfor tre og innenfor to og så ut. Ditto med andre, tredje, fjerde og femte. Når man kommer til den sjette, lar man den gå innenfor to, utenfor tre men så bare innenfor én og så ut ved siden av den forrige. De øvrige stenderne legges som de første.
To-piskkant brukes på små kurver, to jevne pisker, innenfor én og utenfor én, alltid med venstre over høyre. Tre-piskkant er lik, men utenfor to og innenfor én. Fire-piskkant utenfor tre og innenfor én, men kan også legges utenfor to og innenfor to. Fem-piskkant utenfor fire og innenfor 1, brukes mest på større kurver som ved-, vogn- og vuggekurver.
Lokk gjøres enten som bunnen, eller lager en ring som passer åpningen hvor tverrpinner surres fast og det veves frem og tilbake med høvlet pisk. Lokk som bunnen hamres med rundhammer for å få krumming, små stendere settes inn mellom ribbene og det legges en fire-piskkant før stenderne felles som på en kurv.
I sin neste bok hadde Øde revidert teknikken. Han presiserer at bunnen avsluttes med to runder to-pisk og presenterer en annen type tilslag.
Finn H. Gulliksen 1932, Kurvarbeide : praktisk veiledning. Introduserer flere teknikker, inkludert skråfletting. Bruker nesten konsekvent andre betegnelser enn Øde, og langt mer utfyllende på teknikker enn Munksgaard.
Delte flettverkskurvene i fire grupper: 1) fletting på liggende ribber, 2) fletting på stående ribber, 3) sponfletting hvor det ikke er forskjell på innslag og renning og 4) knippefletting der sponene er erstatta av et knippe kvister fletta slik av kurvveggen får gitterlignende mønster. Kurver fletta på stående ribber var ofte festet på trebunn. Kalt kiper (store) og handkiper på Vestlandet.
Han forholdt seg bare til enkeltfletting og skreiv at «Antallet ribber må fortrinnsvis være ulikt for at flettingen skal kunne gå i konsentriske baner opp til kanten av kurven.» Enten fantes ikke skråfletting og kryssfletting i materialet han så på, eller så overså han det.
Første kjente bilde av en x-stol av vår type. Manuskriptet rommer to avbildninger av slike stoler. Her har vi alle kjennetegn: 4 bein og fotskinne på hver side og treid armlene. BL Royal MS 14E III. ca. 1315-25 (Saint-Omer or Tournai?) fol 69v «Joseph of Arimathea disputing with a ruler»
Rob MacPherson har allerede sagt det nødvendige om en spesifikk form for klappstol, foldestol, x-stol, saksestol, fauldstool, faldestoel, faldstuhl, faltstuhl, faldistorium, fauteuil, escabeau, Silla plegable, Scherenstuhl. Klappstoler med spileverk er den norske betegnelsen på denne gruppen av typer. Liknende stoler lages ennå i Algarve, Portugal som Monchique chair/banco tesoura monchique. Thomasguild har en fin intro. Her skal vi ta for oss Mac’s type I, en lav stol med rette bein og dreide armlener. (Det er armlenene som gjør at vi kaller det stol og ikke krakk, selv om den er uten rygg.) Kan vi gjette at det er samme stol som i et testamente fra 1359 fra Lund er omtalt som sedile complicabile? I motsetning til hva fagfolk flest hevder, er denne spesifikke typen eldre enn midten av 1300-tallet. Eldste kjente forelegg er nemlig BL Royal MS 14E III. fra ca. 1315-25, antakelig Saint-Omer eller Tournai.
Testmontering
Prøvesammensetting av stol #1 avdekket designfeil. Setet ble for bredt og beina for smale.
Målene tar utgangspunkt i leddene, tre i setet og ett i krysset under. Jeg gikk først for 24 cm mellom hullene i setepinnene (versjon #1), etter testmontering redusert til 21 cm (versjon #2). Det ga nok plass til baken, og minnet om at det hadde vært greit å teste ut ny design i billigere materialer først. Materialet er 35 x 45 mm listverk i eik fra Billingstad trelast og 6 mm rustfritt rundstål fra Byggmax. Jeg regner både jern og tre som plausible materialer for pinnene.
I krysset valgte jeg 90° vinkel fordi det passer med de eldste avbildningene og gjør kapping og finregninga enklere. Hullene er midt i pinnene, 2,25 cm fra kantene. De åtte setepinnene er skråkutta i én ende og hull plassert 2,5 fra den andre. 21 cm mellom hullene ga dermed 43,6 cm lange pinner. De åtte beinpinnene har 30 cm mellom hullene, ble kutta på 80 cm, 16 cm over setet og 34 cm under krysset. Det ga 49 cm setehøyde. Vi ser sjelden fot-skinner som står smalere enn bredden på setet på type I-stoler, så beina er som regel minst like lange fra kryss til fot som fra kryss setets overkant.
Montering av stol #1 på pinner mens jeg viser fram designklubba (TM).Med 48 cm bredt sete ble det svært god plass til baken på #1, men desto smalere bein.
Ved foreløpig montering etter første designrunde, spratt alle de små nyansene fram som ble oversett i første omgang. Kanskje er det også mulig å slanke den ned fra startvekta på 10 kg?
Setet ble bredt. Det er kanskje passende for en fyrste, men allerede midt på 1300-tallet ser vi stolene også brukt i lege-pasientsituasjoner. Bredt sete gir også lavt kryss, tettsittende føtter og dermed en vaklende stol, om ikke vinkelen settes lavere enn 90°.
Mac konkluderte med at setepinnene inni stolen sannsynligvis var tynnere vertikalt enn de langs kantene på enkelte stoler hvor hullene er plassert nærmerst øvre kant av setepinnene. Det bidrar til lavere vekt.
En annen detalj har jeg ikke sett diskutert tidligere: Et par avbildninger viser avtakende bredde på setepinnene sett ovenfra – de smalner av mot punktet hvor de legger an mot motstilt beinpinne. For å unngå å knipe må setepinnene også avsmales noe vertikalt fra leddene og nedover. Det gir smalere beinpinner, samtidig som stanga gjennom krysset blir synlig. Smale beinpinner med stor avstand mellom pinnene passer med en del av avbildningene og antyder at denne detaljen var i bruk også på stoler hvor vi ikke ser setet. En slik detalj har også tydeligvis vært vanskelig å håndtere for tegneren.
I det hele tatt var det påfallende hvor enkel stolen er å konstruere så lenge man er nøyaktig med hullenes innbyrdes avstand og retning. En del fintilpasning kan tas etter montering, og det samme gjelder utboring og montering av håndtak og fotskinner. I det hele tatt virker konstruksjonen og de mange kileforma profilene godt tilpassa arbeid i ferskt, kløyva trevirke. Hm… det virker som en ny stol er i emning før denne er ferdig. Men først, følg med for del to.
Ingen stoler av vår spesifikke type er bevart. Derimot finnes det andre med rette bein, Mac’s type II og IV (snudd x, sedia tenaglia). For type IV, se særlig Marjin 2015. Det kan være vanskelig å skille originaler med rekonstruksjoner fra 18- og 1900-tallet.
Fra høyre Mac’s type II og IV stol fra Sørtyskland. Den t.h. er populær kilde til rekonstruksjoner, men den er utypisk med tanke på hvordan beina er avslutta og det reises spørsmål ved autentisiteten. Foto: Herbert Schmitz: 118. Via Mac 2018. Ikke funnet orig.Annet bilde av saksestolen fra Sør-Tyskland , avbildet i Schmitz 1926: plate 118. Er den reell?
H 3287, Scherenstuhl/ Faltstuhl Sørtyskland, Museen Burg Altena, ca 1500. H: 84,5, B: 47, T: 28. Litt: Holm 1978. (Mac’s type IV), Likner, men ikke identisk med den på bildet over.
Foldestol fra Sørtyskland (Mac’s type II), avbildet over. Finnes ikke i Museen Burg Altena/Museum Digital Westfalen.
LM-8401, Faltstuhl, Sveits, 1500-tallet. Gran med nagler av ask. Landesmuseum, Zürich. Fra en kirke i Kanton Graubünden, trolig prestesete jf Wanscher 1980. (Mac’s type II), ikke gjenfunnet på Landesmuseum Zürich/Schweizerisches Nationalmuseum, men blant innkjøp til Landesmuseum nevnes 1905 Faltstuhl mit Seitenlehnen, aus einer graubündnerischen Kirche.
1975-67-1, foldestol, bøk, Italia, 1400-tallet (vel helst 1500-tall?). 80 x 48.8 x 51.3 cm, setehøyde 47 cm. Philadelpia Museum of art. (Mac’s type IV).
Foldestol, Frankrike, Château de la Rochelambert, St. Paulien. (Mac’s type IV). Se bilde nedenfor, ikke funnet orig.
Foldestol produsert i Italia. Høyde 50 cm, bredde 60 cm, dybde 34 cm. Østerrike, Museum für angewandte Kunst (MAK) H 1836, (Mac’s type II) Se bilde nedenfor.
Type II-stol fra Sveits, etter Wanscher 1980 via Mac 2018. Ikke funnet orig.Mac var litt skeptisk til denne. Fra Château de la Rochelambert, St. Paulien, Frankrike. Bilde fra Burckhardt via Thomasguild. Ikke funnet orig. Type II-stol fra Italia, 1400-tallet, bøk og metall. Høyde 50 cm, bredde 60 cm, dybde 34 cm. «Scherenstuhl», H 1836 MAK. 1400-tall. Gjengitt av Windisch-Graetz 1982. Se også Thomasguild.
Monique Blanc 1999, Le Mobilier Français moyen âge – renaissance, Massin. Kort, gjennomillustert
Jacqueline Boccador 1988, Le Mobilier Français du moyen Âge à la Renaissance.
Wilhelm von Bode 1902: Die italienischen Hausmöbel der Renaissance, Monographien des Kunstgewerbes bd 4, Verlag von Hermann Seemann Nachfolger, Leipzig. Omtaler Klappsessel, i italia kjent som Savonarola-Stuhl, som moderne møbelindustri i sin totale mangel på historieforståelse kaller Luther-Stuhl, fikk sin form på 1400-tallet. Bode omtaler altså Mac’s type III og IV-stoler, men overser I og II.
Hun nevner vår type kort s. 187, men uten å skille mellom type I og II: «Of very different character, however, are the examples of frontally orientated X-seats made from interlocking slats of wood which interleave from either side.», Hun nevner én tidlig miniatyr, Bodleian MS 264 fol 152v: «An early fourteenth-century illumination highlights the humbler uses of the X-stool. We see a man of modest appearance sitting on an X-stool and having his wounds dressed. This particualr stool is composed of four wooden struts on each side which cross their opposite numbers and interlock, in the manner familiar in Renaissance furniture.»[s. 184] Det er en marginaltegning som ser ut til å parafrasere en tegning på fol 161v, hvor kong Arthur selv(?) overværer den sårede. Eames tolkning modest virker dermed utilstrekkelig begrunnet, og det bør undersøkes om noe i teksten antyder at dette er en konges sete.
Monique de Fayet 1961, Meubles et Ensembles Moyen Age et Renaissance.
Harry Fett 1907, Benk og stol i Norge. Han nevner så vidt folde- eller klappstol som en allminnelig tidlig type, avbildet på segl og skulpturer men uten funn.
Sigurd Grieg 1963, «Klappstolens vandring fra Nilen til Mjøsa«, i By og Bygd. Virker ikke å være kjent med avbildninger utenfor konge- og bispekretser. Han omtaler typene vi har vært innom her som klappstoler med spileverk. Grieg kommer vi tilbake til i del 2.
Edith Holm 1978, Stühle: Von der Antike bis zur Moderne. Eine Stilgeschichte des Sitzmöbels, München.
Fritze Lindahl «Foldestole eller klapstole«, i KLNM 17: 208ff. Mest om skinn- eller tekstiltrukne stoler, går ikke inn på andre typer.
Thomas Loertscher 2005, Zürcher und Nordostschweizer Möbel. Vom Barock bis zum Klassizismus. Katalog der Sammlung des Schweizerischen Landesmuseums Zürich. Nevner bare et par feltstoler fra 1600-tallet, men inkluderer dendrokronologi.
Herbert Schmitz (red.) 1926, The Encyclopedia of furniture. Visstnok lite info utover to avbildninger av Mac’s type II og IV, plate 118. (se ill) Men skriver s. 8: «The folding chair of antiquity continued to be made in the Middle Ages. » s. 12: Om sengoitiske møbler i England. «The folding chair, consisting of a number of intersecting straight or curved square-sectioned supports which carried the seat, originated in Italy, and is a new type which, together with the Late Gothic chest furniture, travelled from Flanders.» s. 13: Om sørtyske sengotiske stoler: «the turned and four-legged varieties were clearly superseded by folding types introduced from Italy. They have either straight or curved legs, and are often depicted in South German Late Gothic pictures of interiors.» s. 16: Om foldestoler i renessansens Italia: Mest vanlig var benken, plassert langs veggen. «But the folding chair and stool, mentioned in connection with Northern Gothic, were also much used.»
Jacques Thirion 1999, Le Mobilier du Moyen-Âge et de la Renaissance en France.
Ole Wanscher 1980, Sella Curulis: The Folding Stool, [krever innlogging] Rosenkilde and Bagger, Copenhagen. Mest om skinn- eller tekstiltrukne stoler i jern og tre, kort om vår type? Kap 8, «Faldestoel, Faldistorium», s. 191ff.
Franz Windisch-Graetz 1982, Möbel Europas 1. Von der Romantik bis zur Spätgotik.
Tradisjonshåndverkere bruker det til å ta ut grøyp eller not, i gulv- og veggbord, og det kan også brukes i møbler som stoler og kister. Grøypjernet ble seinere avløst av plog-/nothøvelen (eng: Plow plane/grooving plane, ty: Noothobel).
Tre ulike verktøy med gjennomgående tange. Det nederste er et grøypjern for å ta ut not i tiler. De er omtalt nærmere her og her. De er smidd av Øystein Myhre, skafting og foto av Trond Oalann 2014, gjengitt med tillatelse.
Grøypjernet har navn etter funksjon, og forma på jernet varierte etter behovet, fra svære måsåfar til små renner. Å greypa, kalte de det i norrøn tid når de notet eller innfalset bygningsdeler, for eksempel: þu skalt ok gera fialar þær er vppstandi i tialldbudina af triam sithem alnar langar enn halfrar alnar breidar ok greypa hueria vit adra.(Stjórn, 2. mosebok 27). Greypijárn finnes nevnt på Island blant annet snekkerverktøy i 1504 og 1525. Navnet finnes i nyere tid ellers brukt på treskojern, merkejern, rivjern, og meddragskniv. Alternative betegnelser er notjern og huljern.
Oalanns bilde viser en variant som har blitt vanlig blant norske tradisjonshandverkere. Om jeg forstår det rett er det utvikla på grunnlag av gamle verktøyspor? Som vi skal se skiller den seg fra hva vi finner ellers i Europa.
Groping-iron
I Vest-Europa var ploghøvelen i vanlig bruk på 1500-tallet, slik den før hadde hadde vært hos romerne. Men også i tida mellom fantes det verktøy for å kutte grooves. På engelsk finner vi navna grooving iron/groping-iron.
Goodburn 1993 diskuterte groping-iron i lys av nyere engelske utgravninger. Han merket seg at bjelker og planker ofte hadde irregulære eller bølgete notinger i angelsaksisk tid, vikingtiden og middelalderen. Et krokete jern ble brukt til å bryte fibrene i bunnen av grøfta og jevne den ut etter at den først var tatt ut med øks, og han etterlyste hjelp til å identifisere verktøyet.
Blant verktøyene danske Jens Snedker i 1549 etterlot seg i Randers var «4 hand høfler, 2 lang strighøfler og en plog» (Norman 1954: 102 og note 14). Var sistnevnte en ploghøvel eller et grøypjern?.
I 1400-tallsdiktet «The Debate of the Carpenter’s Tools» finnes et grooping iren. Vi antar at dette var et grøypjern, sjøl om det også her er en viss fare for sirkelslutning: «However, a Latin vocabulary of 1440 equates “growynge or gravynge yryn” with Latin runcina (which usually means a plane), or scrophina otherwise strophnia (a rare medieval Latin word that a modern dictionary of medieval Latin, in a nice example of circular reference, defines as “grooping-iron, cooper’s gouge”!)»ref. Roy Underhill 2012 foreslo at det kunne være sammenfallende med et sentraleuropeisk verktøy som var i bruk inn i vår egen tid:
En sentraleuropeisk variant
Skjermdump fra hjemmesida til kistemakeren Tamás Gyenes viser ungarsk variant av grøypjernet som har en overfladisk likhet med en engelsk twybil. Han kaller det “hornyoló”.
En sentraleuropeisk variant av grøypjernet kan minne litt om det som på engelsk kalles twybil, men er det ikke. (Det engelske navnet twyvette regnes for å betegne et litt større verktøy, nærmest som en fransk besaiguë, men kan også betegne toblada verktøy generelt. De diskuteres gjerne i relasjon til stikkøks/ mortise axe.)
Ungarsk hornyoló, også kalt zsindelyvőgyelő og Hornyolást fra denne sida. Hver side har et blad med bøyd spiss.
Verktøyet finnes i ungarsk tradisjonshandverk, og brukes av kistemakeren Tamás Gyenes. Peter Follansbee har omtalt Gyenes’ kistemaking og verktøyet hans her og her. Et par gamle videoer viser verktøyet i bruk:
Ungarsk video fra 1955 her (m tysk stemme). (fra Néprajzi múzeum, Etnografisk museum, Budapest), (med seinere ungarsk stemme): Se også Bútormüvesség og Ácsolt láda.
En video fra etnografisk museum i Warsawa 1975 her, fra Subkarpatene, sørøst i Polen. (Den viser produksjon av linbråke, og museet har også lagt ut en mengde andre kule videoer)
Det er åpenbart mer å hente i tysk, polsk og ungarsk litteratur, sikkert også i omkringliggende områder, men det får ligge til neste runde.
Fransk: «Une rainette double pour le rainurage» Skjermdump.
Urainsk: praska (праска)
Russisk: utiug (утюг) (begge brukes ellers om strykejern).
Tsjekkisk: Fugač/fugovník, også brukt til takspon, moderne rekonstruksjon, i 1864 výtah (mange betydninger).
Polsk: Nutownik (arkeologisk term), Pugucz (for kistemaking). Etnologene bruker en rekke andre termer.
Fransk: Rainette double (også betegnelse i skinnhåndverk).
Tysk: Schindelzieheisen. Nuteisen.
Nederlandsk: Snijmes (tolka som rissekniv)
Arkeologiske funn
Franske Mille og Dumontet 2018 kjente til tre europeiske funn fra 1300-tallet, fra Tsjekkia og Polen. Michalik 2022 økte antallet til seks sikre pluss et par usikre. Her har det altså skjedd mye på forskningsfronten de siste åra.
Skjermdump fra Michalik 2022.
Plemiętach-jernet, Polen, ble funnet i slutten av 1970-åra og er datert til 12-1300-tallet.
Elbląg-jernet, Polen, er datert til 1240-åra. Det ble funnet i 1990-åra. Det diskuteres nærmere av Michalik 2022.
Szczerba-jernet, Polen.
Sezimovo Ústí-jernet, Tsjekkia.
Klaipeda-jernet, Litauen. her. Funnet i 1400-tallslag og opprinnelig beskrevet som «An iron artefact with no clear purpose».
Dordrecht, Nederland. I likhet med Elbląg-jernet er også det bevart med skaft.
Usikkert funn fra Wieldądz (Wąbrzeski distriktet, Kuyavian-Pomeranian Voivodeship), datert til andre halvdel av 1200-tallet til første halvdel av 1400-tallet.
Usikkert funn fra Puck, Polen, datert til slutten av 1400-tallet til første fjerdedel av 1500-tallet.
Skjermdump fra Michalik 2022.Skjermdump fra Michalik 2022
Litteratur
Petersen, over: enegget hulmeisel. C15828. til venstre: tveegget hulmeisel C9556.
William Louis Goodman 1964, The history of woodworking tools, Bell and sons, London. Virker ikke som han er kjent med verktøyet.
Informert Twyvete-diskusjon på Tools and Trades History Society. Viser bl.a. til Bob Burgess’ artikkel «Mortice Axe or Billhook???» som kommer innpå den ungarske varianten av grøypjern. Burgess har gitt videre hint i kommentar til Follansbee.
Roy Underhill 1986, The Woodwright’s Workbook: Further Explorations in Traditional Woodcraft. beskrev groping iron som «recurved, by which boards are hollowed so that one may be connected with another.» verktøyet var ukjent for ham, men han antok at det var en forløper til det tyske verktøyet for å sammenføye takspon.
Pierre MILLE, 1998, « Ethnoarchéologie du bois : étude d’un coffre daté des environs de l’An Mil, découvert sur le site lacustre de Charavines (Isère) », i Archéologie médiévale, t. 28. – Nøkkeltekst om konstruksjon av kister. Verktøyet avbildet s. 65. Gjør koblinga til Chartres-glassmaleriet, med henvisning til WOLFF P., MAURO M., 1960, Histoire générale du travail, t. 2, L’âge de l’artisanat (Ve-XVIIIe siècle), Paris, Nouvelle librairie de France. Mille sammenliknet funn fra ca år 1000 med etnografisk studie i Budureasa i Transylvania, Romania, hvor Nicolae Oancea f 1918 i 1994 ennå produserte kornkister på gamlemåten.
Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper. – Det er uklart for meg om noe han beskriver kan tolkes som grøypjern, men det han kaller enegget og tveegget hulmeisel likner skjekniver. Kan de egne seg til formålet?
[Grøypjern i aktivitet på bildet som representerer snekkerlaugets donasjon i Chartreskatedralen, Vindu 47, historia om Noa, 1205-15. avbildet her. Takk for tips, Kai!]
G. ZABIELA, V. BUKANTAITĖ, Ž. ČĖSNA, R KRANIAUSKAS, E. ABROMAVIČIUS, E. UBIS 2011, «Klaipėdos piliavietės pietinė dalis ir kurtinos«, i Archeologiniai tyrinėjimai Lietuvoje 2010 metais. Vilnius: 199-210.
Ryszard Boguwolski 1978, Das Museum in Grudziadz: Ausgrabungsarbeiten 1975 – 1977;Kleine spätmittelalterliche Rittersburg in Plemieta, Gemeinde Gruta, Muzeum w Grudziądzu (funn av nutownik).
Her er et eksempel på dreid stolpestol som tronstol til Maria med jesusbarnet fra sørportalen til danske Ålum kirke ca 1200.
Skällvikstolen er en av de enkleste dreide stolpestolene som er bevart fra middelalderens Skandinavia. Stoltypen er svært vanlig på romanske helgenavbildninger, og dateres gjerne til 11- 1200-tallet.
Skällvik-stolen. Det ene beinet skråner innover, er de i ferd med å gli fra hverandre nederst?
Stolen er ikke helt i lodd og vater akkurat, men for en del skyldes det tidas tann. Beina er parvis omtrent like høye, selv om ornamentene er litt forskjøvet i forhold til hverandre. Beinet til høyre når du sitter på stolen heller utover. Mest sannsynlig skyldes det at beinet på et tidspunkt har blitt slått for langt inn på tappen. Ellers stiver de breie sidebrettene (øvre sarg) godt av.
Gulvflisene kan hjelpe oss å skissere stolens mål. Stolbeinas plassering på flisene viser at setet smalner av bakover. En antakelse om at gulvflisene er 10 x 20 cm gir en avsmalning fra ca 60 cm til ca 55 cm og dybde på ca 60 cm (ytre mål). Setet ser også ut til å være litt høyere bak enn foran, men det kan skyldes ujevn slitasje på stolpene. Særlig høyre stolpe foran virker lav. Setets høyde ser ut til å være ca 50 cm, ryggen ca 100 cm og stolpene foran ca 65 cm.
Skällvikstolen, en biskopstol fra 1200-tallet står i koret på Skällvik kirke. Om vi antar at teglsteinene har standardstørrelse på 11×23 cm kan vi regne ut stolens mål. Bildet er «lånt» fra På Kyrkspaning.
Teknikk
Hugging av tapphull, se denne bloggposten og Peter Sellers’ video. Peter Follansbee gjør det litt annerledes. Darrell LaRue dreide først og tappet etterpå.
Stoltekniske prinsipper
Mål lånt fra Woodmagazine.com
Standard setehøyde 40-45 cm (H: 53 cm) når føttene er i gulvet, standard setedybde 38-45 cm (H: 52 cm). Standard setevidde 40-50 cm i front med 5-8 cm reduksjon til 32-45 (H: 61 cm) bak. Setet kan helle 5–8° bakover for ekstra komfort, men senkes tilsvarende for å hindre undersiden på lår foran til å ta for mye belastning.
Tegning: Woodmagazine.com
Ryggen er 30-40 cm høy for uformell stol, 50 for formell stol. Ryggen heller 5° bakover for formell stol, og opp til 15° for uformell. Sete-ryggvinkel skal være mellom 90° og 100°. For å gi plass til rumpa, sett enten av 8 cm åpent rom mellom sete og nederst på ryggstø, eller avbøy de nederste 10-20 cm av ryggen utover.
Armlene er 18-22 cm over setet, minimum 20 cm lange og 5 cm vide og 48 cm fra hverandre.
Kilder/litteratur
Darrel LaRue har rekonstruert stolen 2016-18. Her er hans samla album med mål.
«Original chair is in a church in Soderkoping Sweden. This is my recreation. Original Specs: Turned parts made of beech and the seat was made of pine boards. The front legs/posts are 910mm tall and diameter 82mm. The back legs/posts are 1220mm [48 in] tall and diameter 82mm [3.2 in] The top spheres are 100mm [4 in] tall and diameter 95mm [3.75 in]. The “necks” under the sphere are at 35mm [1.38 in] diameter. The widths of the seat are 610/560mm [24/22 in] at the widest and 540/460mm [21.25/18 in] at the most narrow part (between the back legs). The depth of the seat is 655mm [26”] The seat is 20mm thick [8/10”] The height of the seat is 570mm [22.5”] The lower front rung is 580x50x25mm [23”x2”x1”] and it is placed 210mm [8 ¼”] above the floor. The side lower side rungs are 520x50x25mm [20 ½”x2”x1”] and they are placed 80mm [3.15”] above the floor. The upper side rungs are 520X120x30mm [20 ½”x4.75”x1.2”] The back lower rung is 465x50x25 [18.3”x2”x1”] and placed down at the floor. The arm rests are turned at 510xdiameter 40mm [20”x1.6”dia] and the vertical parts are also 40mm and 75 mm [3”x1.6”dia] The back rest is turned at 465xdiameter 40mm [18.3”x1.6”dia] and the verticals are 230xdiameter 40mm [9”x1.6”dia]»
Thomasguild laget bloggpost med bilde av stolen nov 2016 (min bloggpost ble påbegynt mars 2016) Se også Marjins undersøkelse av tronstol i Isenhagen-klosteret.
Looke where an hawke perchith for all nyght..and softe and layserly clymbe to her with a sconce or a lanterne that hath bot oon light in yowre hande and let the light be towarde the hawke so that she se not yowre face. (Book of St. Albans 1486)
Klare råd for haukefangsten her, altså: Når du har fastslått hvor hauken vagler seg skal du klatre opp med ei sconce eller lanterne i handa med lyset vendt mot hauken så den blir blendet og ikke ser fjeset ditt. Men hvorfor i alle dager skiller teksten mellom to lyskilder?
Skriðljós (forsnsvensk Skridhlius) er det vanligste norrøne ordet for lykt, selv om det generiske ljós ofte ble brukt i samme betydning. Ordet lyktdukker først opp langt ut i seinmiddelalderen. Noen variant av gammelfransk lanterne (av latin lanterna, ‘lampe, fakkel’) ser vi ikke ut til å ha sett behov for. Derimot dukker ordet skons (n.) også opp på norrønt, første gang i 1318 og så sporadisk ut 1300-tallet. I likhet med mellomengelsk sconce kom det via gammelfransk esconse av middelalderlatin sconsa (lykt, gjemmested).
Skonset er altså ei lykt som kan skjermes/blendes Dermed kan vi kanskje regne med at den hadde én enkelt lysåpning? Mot denne spesialisten kan vi sette generalisten skridljoset som kan ha hatt én eller flere lysåpninger? Et slikt skille finner vi igjen både blant avbildninger og bevarte lykter.
Til venstre ser vi to eksempler på lykter med enkelt lysåpning (MET 22.24.4 Psalter blad, England ca 1270; Morgan M.60 Book of Hours, Frankrike ca 1300, fol 015v) og til høyre ser vi lykter med flere lysåpninger (Morgan M.183 Psalter-Hours, Liege, Belgia ca 1280-90; Morgan M.638 Maciejowski Bible, Paris ca 1250, fol 13). Begge former opptrådte altså parallelt. Legg merke til at tre av illustrasjonene er av judaskysset, hvor lykter var vanlige rekvisitter. Vi skal være forsiktige med å gjette på materialbruk ut fra slike bilder, men det kan se ut som de to til venstre er av metall og de til høyre av tre, de nederste med tak og fot av metall.Renssansemalerne gir oss en helt annen grad av naturalisme enn før, og vi kan identifisere både materialer og konstruksjonsmåte. Freske med judaskysset, i Basilica di Sant’Abbondio, Como, Italia ca 1315-1325. Foto: Mattis 2013. Se bedre bilde av Andrea Carloni her.Partenheim-alteret 1400-tallet, Mainzer Landesmuseum. Foto ukjent.
Bevarte lykter
Bevarte lykter er sjeldne, men finnes i metall (kobberlegeringer eller jern), tre og keramikk. Hornplater eller andre transparente dekker for lysåpninger er svært sjelden bevart. Det sier seg selv at keramikk har størst sjans for å overleve i bakken, fulgt av metall. Derimot har tre og særlig horn dårlige bevaringsegenskaper, og det kan være vanskelig å identifisere fragmenter. I tillegg kan metallyktene gjenbrukes og trelyktene brennes.
Fra London er det funnet perforerte keramikkmugger gjenbrukt som lanterner. Herfra er det også funn av lanterner i kobberlegeringer, og viktigst: Fra Baynard Castle finnes to fragmenter av hornskiver fra 1300-tallslag som antas å være til lykter (MacGregor 1991: 374). (Egan 2010:150-541) MacGregor regnet lykter for å ha vært en hovedavtaker for hornplater gjennom middelalderen, men at etterspørselen økte med utvikling av nye typer på 1600-tallet.
Trelanterner derimot finnes først bevart fra 1400-tallet, i form av Lÿbeck-lykten. Fra Mary Rose som sank i 1545 finnes det et helt knippe av lykter som er påfallende formlike med avbildninger fra 1200-tallet og framover. Vi er mest opptatt av trelanterner, så vi avgrenser oss til å vise bilder av dem.
Lübeck-lykta. 1400-tallet. Foto: ukjent, gjengitt her.En av de mange lyktene fra Mary Rose som sank i 1545. Den liktner mye på avbildninger av lykter fra 13- og 1400-tallet og antyder en høy grad av kontinuitet når det gjelder akkurat denne typen.
It’s a trap!
Hvorfor messer jeg i veg om disse to typene? Grunnen er at Rune Norberg i sin KLNM-artikkel om emnet satte opp en evolusjonslinje hvor man gikk fra lykter med én til flere lysåpninger, og hvor det først var i seinmiddelalderen man tok i bruk transparente materialer som horn og pergament. Norbergs skisse har siden blitt stående, og er tatt opp igjen og igjen, sist i 2020 av Linda Qviström i sin phd om lys i middelalderhus.
I KLNM beskrives lyktene slik: De var enten helt av tre med lysåpning foran og håndtak bak eller helt av plate med stansede hull. I sma forekom mer effektive typer, av tre, jern eller kobber, med større lysåpninger dekt med hornskiver, dyremembraner eller i beste fall glass. En rekke ornamenterete fragment av plater i kobberlegering fra klosterutgravninger har blitt identifisert som lykter for glass av europeisk standardtype. Formen er sylindrisk med konisk tak, åttekantet, sekskantet eller enklere, feks firkantet.
Jeg mener at Norberg har kjørt seg fast i en forelda evolusjonstenkning. Skillet er funksjonelt, ikke kronologisk. Begrepsskillet skridljos/skons vitner om det. Dessuten finnes det en nær kobling av lyktmakere og hornarbeidere allerede i de eldste kjente europeiske laugsreglene.
Seinere norske lyktetradisjoner
På folkemusea finner vi lykter av tre forma som en smal kasse, åpne framme og med håndtak bak. De er mest som en transportabel hylle å regne, og Steen 1970 regnet dem (med KLNM?) blant de eldste. Det gjelder også de runde blikklyktene. Mer brukbar ble lykta når de satte inn små vinduer av tynne hornskiver, mente Steen. Disse hornlyktene som de ble kalt, var solide og ikke så lette å slå i stykker som glasslyktene. «Typen var vanleg utover heile 1500- og 1600-talet og vart særleg mykje brukt utover på bygdene. … «Tarmskinn og svineblære – i ljore og vindauge – og hver gard hadde skjålykt, laga av tre med tynt gjennomskinnlig skinn spent over spilene i sidene. Lyset festa til ei lita plate som kan dras opp med en pinne. Desse lyktene var òg sikre i bruk, lyste måteleg bra og var billege og lette å lage heime.»
Lyktmakeren som håndverker
Lyktmakeren som yrkesgruppe finner vi flere steder i Europa i middelalderen. I metropolen Paris hadde de egne vedtekter sammen med kammakerne (les lanterniers og les peigniers) fra 1266-75 og framover (og her). Alliansen viser med all tydelighet at horn allerede da var en vesentlig bestanddel i lyktene.
Londons «Worshipful Company of Horners» kan dokumenters tilbake til 1284, og håndverket er langt eldre. Lauget produserte blant annet laminerte hornplater til lykter, i tillegg til arbeid i gevir og bein. Her kalles kammakeren trolig både horner og pinourseint på 1200-tallet, og kanskje var også lyktmakeren skjult bak denne tittelen? I 1510-tallets London var Henry Haymondlanternmaker og cutler.
I Nürenberg, det tysk-romerske imperiets uformelle hovedstad, finner vi en hornavretter tidlig på 1400-tallet, og seinere en Laternenmacher.
Broder Fritz Hornrichter skraper en hornplate til bruk som innsats i lykter. Ved siden av ham ser vi en flere plater som står under press. Die Hausbücher der Nürnberger Zwölfbrüderstiftungen, Mendel I fol 16r, ca 1425. I 1536 er en laternenmarcher avbildet, fol 156r.
lyktvinduene ble laget ved at hornplater ble splittet til tynne flak som ble presset mellom veloljede og oppvarmede jernplater. Deretter ble de smurt inn med olje og varmet over ild.(MacGregor 1991: 374)
Litteratur og digresjoner
Podcast «lus och belysning, Äterskapat 86 2021. Særlig ved 0:46:00.
«Bland fynden från London finns en del av en cylindrisk lykta av mässingsplåt, genombruten av stora, blomliknande hål, hittad i 1300-talslager. Höjden är 52 cm, bredden 14 cm. Två nästan kompletta lyktor av samma sort, troligen från 1300-talet, finns bevarade i Museum of Londons samlingar. Ett par böjda hornrutor, troligen från liknande lyktor, har också hittats i lager från 1300-talet.»(Qviström 2020: 139). «Rune Norberg menar att det var först under senmedeltiden som genomskinliga material som horn eller pergament kom i bruk i lyktor.» (Qviström 2020: 139f) Blant skandinaviske avbildninger er det særlig typer med lysåpning i én retning.
Det engelske ordet lantern er med folkeetymologisk blikk skrevet lanthorn, men det liten grunn til å tro at materialet var så enerådende at virkelig har gitt opphav til navnet.
Brøgger’s drawing based on Gustafson’s reconstruction sketch of the wooden frame. Osebergfundet 1: 69. Grieg presented Gustafson’s original sketch in Osebergfundet 2: 265, see below.
Apart from two A-frame tents, the 9th c Oseberg grave held some wooden framework (C55000/181) that is often interpreted as a third tent, refferred to as a «wall tent» or «house tent». I propose that this might’ve been a bed canopy or a tent within a tent. Let us have a look at what is said about this structure.
In his first volume on the Oseberg find, published in 1917, Anton Wilhelm Brøgger gave a short description of the structure based on the unpublished 1904 excavation reports, drawings and photos by Gabriel Gustafson and his assistant Haakon Shetelig. After cataloging the find together with Brøgger in 1920-26, Grieg folloved Gustafson’s reconstruction in his more elaborate discussion of the structure, published in 1928. The remains were repackaged and photographed in 2007-09.
Brøgger’s initial description
The two rectangular frames and the rest of the beams in situ above a bed and two sleights in the foreship hull. (Seven fir poles [three of which were joined together in one end with a ring trough holes] beneath the framework found just in front of the mast base, 3 m long and sharpened in one end, was considered not to be related to the structure. Could it be a fourth small tipi-like tent?) Osebergfundet 1, plate 15
The structure was found in the middle of the foreship. According to Brøgger It consisted of two rectangular frames, each made from four beams mortised together. The beams were unevenly heaved, some partly and some fully rectangular. Interpreted as related to these frames were two crossbeams laying across the frames. In addition were two pairs of simple «vindskier» (or rather rafters), a ridge beam and two beams that no longer could be fitted into the puzzle. In his view the remains pointed to some kind of disassembled house, c. 3 m long by 2,5 m wide, 2 m to the ceiling and 3 m to the top of the roof. He noted that the mortises in the frames had been secured by nails. This excluded, in his view, the possibility that this was a tent frame made for daily dismantling. In stead it would have been a more permanent building. (Osebergfundet 1: 68-69)
Judging from the sketch above, Brøgger placed the two mortised frames vertically, forming opposite walls, with two beams acting as joists binding the two frames together. Above this he placed the rafters and ridge beam. He placed the two unidentified beams as framework for a ceiling.
Grieg’s expanded description
Gustafson’s annotated sketched reconstruction of the frame. Osebergfundet 2.
Let us present Grieg’s analysis following Brøgger’s setup:
Part of lower beam 191A with the obround mortise shown, Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Cropped.
One of the two rectangular frames consisted of a lower beam (191A) 3,40 m long, c. 6 x 4 cm with obround mortises near both ends secured with nails. No ornament. Formerly tenoned into one of these mortises was a fragmented but originally possibly 1,90 m long post (211F) with c. 4 cm square crossection and remains of tenons in both ends. Another post (188H) c. 4 cm square, 1,9 m long and with remains of tenons in both ends was also considered to have been attached to the lower beam. It had line ornament on two opposing sides, not going all the way to the end on one side. On top of the posts were an upper beam (E), 3,45 m long, roughly the same shape as A, but with ornamental lines on all sides.
The other rectangular frame consisted of a lower beam (possibly 210C [nails from 210?) fragmented, no nails mentioned but otherwise as A. To this a post (211B) had been tenoned, c 4 cm square and 1,9 m long. Line ornament on tree sides. Another post (238D), fragmented and with remains of tenons in both ends, were 1,9 m long and c 4 cm square. Also with line ornament on three sides. On top of these posts were a fragmented beam (187G) 3,4 m long, square 4,5 cm at the middle and widening to 5,4 by 4,5 at both ends with obround mortises near both ends. No ornament.
Cross beam 224N with rectangular tenons in both ends showing, Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Cropped.
Possibly joining the two frames, were two crossbeams. One (224N) was fragmented but might have been c 2,21 m, rectangular 5 cm broad and c 3 cm thick. Rectangular lapping tenons at both ends. No ornament mentioned. The other (252O) were fragmented but all parts remained and added up to 2,21 m. It had retangular crossection circa 5 by 4 cm. Line ornament on one broadside. Rectangular lapping tenons near both ends.
Four rectangular beams 212 (1 and 2) and 307 was presumed to have been two pairs, each pair placed with one end crossing each other and the other fastened to the framework’s crossbeams as «vindskier» (rather rafters). All were supposed to be 1,53 m long and had line ornament on both broad sides. Lower end were hewed on the bias. Upper end had remains of a half circular hole. One was 5 by 2,8 cm at the middle and 5,5 by 4,5 cm at the lower end. The other was 5 by 2,5 cm at the middle and 7,2 by 2,4 cm at the upper end, having at the upper end broad side an iron rivet with washer. Where the two half circular holes met, the ridge beam was probably attached.
Two rectangular «rafters» 212 with one end cut on the bias and remains of cirular holes on the other. One has a rivet. Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Combined.
The possible ridge beam (213X) from ash with round crossection 5 cm at the centre and 4 cm at the ends was fragmented with 3,27 m remaining, probably matching the 3,4 m long beams at the sides.
Of the two beams deamed uncertain by Brøgger. One (233 K or L) was fragmented with 2,23 m remaining, had half round crossection 5,9 by 3,6 cm in the middle and 4,7 by 2,3 cm at the remaining end. A nail remained in one end. Gustafsen placed it as a middle crossbeam in his reconstruction. The other beam (228P) was 3,4 m long, as opposed to the other parts it was from fir or spruce. Round, 4,5 cm at the middle and flattened from one side at both ends were nail holes were bored trough. No ornament. Grieg noted that it must have been nailed to another piece of wood. Gustafson placed it as a crossbeam in the ceiling.
Grieg mentioned a few more pieces not discussed by Gustafson or Brøgger: 233 a was the fragmented 1,22 m remains of of a flat four sided fragmented ash beam. If this had originally been a crossbeam, it would have been 2,21 m. It had rectangular tenons at both ends and a nail hole 1 cm behind one tenon. One side had line ornament. 233 b was 75 cm of remaining fragments from an ash beam, rectangular crossection ca. 4 by 2,2 cm. It expanded in width and had a hole near one end. Line ornament. Alternatively a and b might have been part of the same beam, widening at the middle and at both ends. [Possibly this, now digitally labeled as 233 K or L] 211M was the 2,20 m remaining of a fragmented round ash beam, 4,8-5 cm wide at the center, thinned from one side towards each end. Holes were bored trough near both ends where missing nails had been placed.
A bed canopy? Or something else entirely?
Neither Grig nor Brøgger explained properly how the presumed rafter beams were secured to the rectangular frames and crossbeams. We are left with remains of nails and information of rectangular tenons to make sense of it all. Those of the «rafters» 212 and 307 which seem to have the «upper» ends intact have quarter circular cutouts rather than half circular as stated.
The lower ends of the «rafters» are not consistently placed in Gustafson’s sketch. While Grieg mentioned four sided tenons at the lower ends, none of the beams in the structure are described as having corresponding mortises. Thus, it has not been shown with any degree of certainty that the presumed rafters and ridge beam were part of the same structure as the rectangular frames and crossbeams. The same goes for the remaining beams, and it is a good a guess as any if some of them might’ve been used as diagonal bracing.
It should be noted that the measurements of 1,9 m high by 2,21 m wide opens up for the possibility that the frame with or without the «gabled roof» would fit within the large tent as structure for use as a bed canopy or inner tent. The gabled roof could be explained by the risk of leaks.
Sketch of the large tent, Osebergfundet 1, with the width and height of the structure shown to scale.
Remains of tent cloth?
At Oseberg they found a pile of cloth, ropes and fastening pins that Gustafson thought were the remains of a tent, while Brøgger had a hard time accepting that wool could be used for tents at all.(Osebergfundet 1: 45, 215)
Wool and rope. Possible tent or sail, Oseberg C55000/23. Photo: KHM CC BY-SA 4.0.
«Trearbeidverdenens nebbdyr«, kalte Chris Schwarz kistetypen med sin tilsynelatende problematiske konstruksjon. Til tross for at typen bryter med flere grunnprinsipp i håndverket, der plankeender er spikret direkte i plankesider, har den fungert gjennom hundrevis av år.
Seksplankerkista, eller kassekista som den har blitt hetende på norsk (danskene bruker den mer presie men lengre termen falset plankekiste, eng: Six-boardchest, boarded chest, slab-ended chest, ty: Standseitentruhe, Seitstollentruhe, Wangentruhe og ikke minst Steitenwandstollentruhe), er lett den enkleste av kistetypene våre. To endebord på høykant og to liggende sidebord samt lokk og bånn er alt som skal til, og det er lett å overse at fals, tapp og sliss, noting (spor, eng: dado-/housing joint) i endestykkene, er vesentlige deler av konstruksjonen. Delene er festa med jern- eller trenagler. Størrelsen avgrenses av dimensjonen på tilgjengelig tømmer. Det er materialtilgang, bruk og størrelse, mer enn noen forestilt evolusjon, som avgrenser seksplankerkista fra sine samtidige alternativer, stolpekista og stokkista.
KLNM definerer typen som «kiste med falsede hjørner, holdt sammen med jernbeslag.» eller «Kister med falsede hjørner i snekkerteknikk og jernbeslag som forbinder sider og bunn, hviler enten direkte på gulvet eller på ben som dannes ved kortsidenes forlengelse.» De uten bein var også vanlige som transportkister. En del kister hadde ringhanker, festet med snodde jernbånd så de rager over lokket og kan tres på bærestokk. De kan ha plant, rundet eller tresidig lokk. Etter mitt syn kan jernbeslagene neppe regnes som avgjørende for konstruksjonen. De er ikke universelle og finnes ofte enten fordi kistene fungerte som stasjonære «pengeskap» eller som del av seinere reparasjoner.
De skandinaviske kistene ser ut til å beholde elementet med at bunnfjøla er tappet gjennom sideplankene inn i middelalderen. Det heter ofte at dette mangler ellers i Europa, hvor man baserer seg på tverrfals aleine, men som vi skal se finnes det også i enkelte tyske kister. Ellers skjer et skifte fra vikingtidas skråsidede kister (eng: «Norse Sea Chest«) til middelalderens rettsidige, selv om fenomenet finnes igjen i andre kistetyper også seinere.
Bevarte kister
Fra vikingtid og gjennom 1300-tallet har vi bevart enkelte kister. Fra Norge finnes bare én kilde som kan dateres til middelalder, men den har trolig konstruksjon fra 1700-tallet. Fra Danmark finnes én, fra Sverige minst tre, og fra England og Tyskland finnes enkelte.
Lomenkista
Lomenkista etter Engelstad 1944. En tidligmoderne konstruksjon basert på gamle kistematerialer.
Furukiste fra Lomen stavkirke, Valdres. Den er omtalt som kassekiste og runekiste. 129 cm lang, 35 cm bred og 48,5 cm høy, hvorav fotpartiet 17 cm (Olsen 1941). L. 130 cm, br. 37,5 cm, h. 49 cm (Christie et.al). (Se også Engelstad 1944.) Den er grovt sammensatt av rettvinklede stykker, og skiller seg fra andre kister ved at endestykkene er lagt utapå langsidene og bare jernnagler holder delene sammen. Den er utsmykket med et båndmønter bestående av to linjer med en parallell fure imellom som er overskåret av tett rissede små tverrstreker. Lokket har to runeinnskrifter.
Lokket er endret. Det er delt i tre og bare det midterste har ornamentbånd og fiber i kistens lengderetning. De to sidelokkene har ornamentbånd og fiber på tvers. De er festet til langsidene med jernnagler, så bare midtstykket danner det egentlige lokket. Det har to ca 2 cm brede jernbeslag tvers over, og lås innsatt med jernkramper som stikker delvis gjennom lokket. Høyre gavlstykke mangler kant-ornamentering og er muligens av seinere dato’. Det er også bare 3,5 cm tjukt, mens det venstre er 4,5 cm. Runeinnskriften er på de to sidelokkene, og snudd med dem. Den ene er et påbegynt runealfabet, den andre er tydelig men slitt av at lokket er brukt som sete, og er en magisk innskrift.
Magnus Olsen har på telefon til Engelstad antydet at runene «godt kan være fra ca. 1180». Engelstad fant derfor en datering til ca. 1200 naturlig.
Kiste til ornamentene i kirka fikk ny lås 1624-28. I invl. 1732 nevnes en gammal ornamentkiste, men i besikt. 1740 anføres at det ikke finnes noen kiste til ornamentene, og at det vil koste 3 rdr. å anskaffe en.
Christie et al. beskriver den som rått sammenslått av sekundært anvendte middelalderske plankestykker med rilleprofiler langs kantene. For- og bakside samt ett gavlstykke og bunnen består av en planke med rilleprofil langs kantene. Gavlstykkene er forlenget, slik at de samtidig danner ben. Det ene gavlstykket mangler profil og er trolig fornyet. Kisten må være snudd, idet bakstykket har spor etter beslag samt lukket nøkkelhull. Lokket består av tre tverrgående plankestykker, det midtre, som har treets årer i kistens lengderetning, har to tverrgående jernbeslag med nagler formet som korsblomst. De to andre stykkene har treets årer på tvers av kistens lengderetning.
Skal vi følge Christie, har vi å gjøre med kistedeler som er grovt satt sammen på nytt, trolig på 1700-tallet. Lokkdelene og forsida består av plank som enten er tangentialsagd eller halvkløyvd og hogget til, ikke radialkløyvd. Endeveden på lokkdelene framstår som saget, og ligger med vrangsida opp. De er av ulik tjukkelse, med det til høyre som tjukkest og det til venstre tynnest. Antakelig er de snudd for å gi mer strukturell stabilitet som sete. Kistas venstre side er uten ornament, framstår som sagd og er nyere enn de andre synlige plankedelene. Det er plassert med vrangsida inn. Den er kuttet nederst i bakkant, antakelig for å passe fotlist. Det ser ut som en list er plassert på innsida som støtte for bunnbrettet. Høyre side er sagd av i overkant og plassert med vrangsida ut. Det er utfelling for frambrettet. I likhet med venstre er det kuttet nederst i bakkant. Frambrettet har spor etter to beslag.
Ryssbykista (Sverige) 1200-tallet
Fra Ryssby kirke, Småland. SHM 9151. Har ikke latt seg årringsdatere.
Rydaholmkista (Sverige) 1200-tallet
SHM 8963. Public domain.
Statens Historiska Museum, Stockholm, SHM 8963, 74 cm høy, 205 cm lang og 62 cm bred. Fotografisk årringsdatert: Rydaholmkista er laget av furu, for- og bakside og begge gavler er trolig av samme tre. Yngste årring er 1216, og regnes for å ha hatt ytterligere minst 30 årringer – tidligst felt 1246, muligens så seint som ca 1270 (Bartholin 2004). Trolig eldst av de tre kistene (Nordanskog 2006).
Nordanskog 2006 har noen interssante observasjoner rundt Rogslösadøra som stilistisk er knyttet til de tre kistene (Rogslösagruppen). Døras datering er forskjøvet fra 1000-tallet (Hassler 1937) via omkring 1200 (Lennart Karlsson) til omkring 1275. Det er bygningshistoriske og seinere de dendrokronologiske dateringer som har skjøvet alderen framover i tid, stilistisk ville døra ha forblitt på 1100-tallet.
Voxtorpkista (Sverige) 1200-tallet
SHM 4094, med jernband dekorert med zoomorfisk ornament. Den minste av de tre kistene, 146 cm lang, 32 cm bred og 90 cm høy. Fotografisk årringsdatert: Begge gavlplanker er fra samme tre, trolig også for- og bakside, felt tidligst 1182, sannsynlivis så seint som mellom 1240 og 1300 (Bartholin 2004).
Falset plankekiste fra Dallerup i Århus amt, oppgitt som den eneste av sitt slag i Danmark. Såkalte sammenlagte plankekister er derimot vanlige fra 1400-tallet, seinere også sinkede plankekister. Sider og lokk av enkelt planke. Endeplankene danner også bein (trolig forkortet) og er utstemt i sidene for innfelling av langsidene. Kista er datert til ca 1300?, låsen til 1618. Den er 56 cm høy, 170 cm lang og 54 cm bred. Gavlplankene er lett buet og stikker 6,5 cm nedenfor langsidene. Bunnen er festet med en bred gjennomgående tapp gjennom gavlplankene. De er utstemt i sidekantene for innfelling av langsidene.
Salisburykista (England)
Framhevet av Grieg som nærmeste paralell til Osebergkistene.
Richard de Bury-kista (England), ca. 1340
Eik. 635 mm x 1942 mm x 407 mm. Ikke gjennomgående tapp i endene. Hankringer. Trenagler og Jernbeslag. Verktøyspor etter «long-handled pit-saw» og tverrøks. Den har vært kledt innvendig med linstoff.
Burrell-samlingen, Glasgow Art Gallery. Malt med heraldiske skjold og fabeldyr på innsida av lokket. Trolig brukt til å frakte og lagre rustning på slagfeltet og hjemme. Andrea Carloni har bilder på Flikr. Artikkel fra museet.
Winchester-kista (England) 1200-tall
Fra Johnston 1907.
«The second ancient chest (Plate III, No. 2) is difficult to place as to date. It measures 4 feet 1 inch in breadth, 1 foot 8 inches in height, and is almost entirely covered with iron straps and plates in three layers, the lowest being cut into a rude pattern. There is a central lock with a design in diamond and cross lines upon its hasp, in the end of which is a conical stud ; and right and left are two great hasps for padlocks, carried through a massive ring and over the lid to act as hinges. There is a general resemblance between this chest and that preserved in Salisbury cathedral (Plate X, No. 2), which I believe to be of thirteenth-century date. Being practically all of iron, the extraordinarily fresh look of both is hardly a matter for surprise.»
Coburg-kista (Tyskland) ca 1400
Fra et random galleri på nettet. Et alternativt svarthvitt-bilde er merket: «A 13th century chest from the Castle Coburg, Germany.» Anderson, W., The Castles of Europe, Hertfordshire, 1984, p. 99, fig. 115. via Wyley.
Benedictinerkloster, Ebstorf. Planker av halvkløyving/tangentialsagd. Trolig gjengitt i Horst Appuhn 1984, «Mittelalterliche Truhe in Kloster Ebstorf», i Jahrbuch des Museums für Kunst und Gewerbe Hamburg, bd 3, s. 49-62.
Dendrokronologisk datert til etter 1428. Vangene er seinere kuttet og erstattet av fotklosser. Legg merke til at kistebunnen, i likhet med et par av de svenske kistene, ligger under og ikke bak sidebrettene. Fra radialt splittet tømmer.
Det er også nevnt en Standseitentruhe, dendrokronologisk datert til (før?) 1392, fra Evangelisk-Luthersk kirke i Thüringen som ble solgt på auksjon i 2006. Ikke identifisert.
Marburgkista (Tyskland) c 1400
Kiste i Universitetsmuseet i Marburg, etter Rumpf 1957.
Jeg vil anta denne kista seinere er redatert til 1400-tallet. Rumpf anga at kista var av ukjent opprinnelse og tilhørte den eldre samlinga til Hessischen Geschichtvereins, samlet av Dr. Bickell. Den var datert til 1200-tallet. Rumpf nevnte også en «Seitenwandstollentruhe» med alderdommelig inntrykk, datert av Bramm til 11-1200-tallet, i «Heimatmuseum Schotten», som Rumpf antydet kunne være 2-300 år yngre.
Isenhagenkista (Tyskland) ca. 1400
Avbildet hos St. Thomas Guild: TR-NR 111 (ISN Ba 88) av furu, høyde ca 74,5 cm, lengde 151 cm og dybde 61 cm. Bunnen er falset inn i sidene, og spikret i endene. Låsen i plassert ved siden av midten, og trolig er 13 cm av kistas lengde saget vekk.
Ansorge & Rütz 1999 beskrev det som kistelokk fra stolpe- eller kassekiste i eik. Dimensjonen på 90 x 45 cm antyder etter mitt syn at det dreier seg om sistnevnte. Lokket er sparsommelig utsmykket med omløpende linjemønster og hadde opprinnelig fire(!) jernband naglet på som beslag, ref Albrecht 1997, Truhen, Kisten, Laden … .
Vikingtidskister
Hedebykista (1000-tallet, Nord-Tyskland)
Archäologischen Landesmuseums Schleswig-Holstein? Gjennomgang hos Fjellborg og Skjoldmus.
Egentlig er bare kistebeslag bevart av grav 845, bilde på Flickr, nå på museet i Haithabu, Landesmuseum Schleswig.
Osebergkistene (800-tallet)
Det ble funnet flere kister, hvorav to større og en mindre var nesten hele. I tillegg fantes det fragmenter av minst tre andre kister, foruten rygg med lokk til ett skrin og fragmenter av et annet,
C55000 Kiste Oseberg nr 149 Foto: Eirik Irgens Johnsen, KHM. CC BY-SA 4.0.
Kiste 149, eik, frittstående, bunn innfelt i sideplankene. 1,08 m ved overkant og 1,13 ved gulv. Sideplankene 32 cm brede ved gulv, 29 cm øverst. Høide 38 cm. Bunn 16 cm over gulvet. Langsidens bord er 21 cm. Sideplankene 2,3 cm tykke med 13 cm lang fals i midten av hvert stykke som tar imot bunnbordet. Langsidens planker har skåret inn spor for endeplankene og naglet.
C55000 Kiste Oseberg nr 178. Bakfra. Sidebordene har antakelig seget slik at endebordene nå stikker opp over sidebordene. Foto: Eirik Irgens Johnsen, KHM. CC BY-SA 4.0.
Kiste 189: Kiste av eik, 1,13 m lang ved gulvet, 38 cm høy, bunnen står 16 cm over gulvet, hvor det er skåret en ca 13 cm lang fals som tar imot endetappene til bundbordet. På innsida langsidens bord er det skåret inn spor for endeplankene og bunnbord.(Grieg 1953)
Axel L. Romdahl 1914, «Roglösadörren och en grupp romanska smiden«, i Fornvännen 1914, s. 231ff, s. 235 og s. 245 – om de tre svenske kistene. Daterer dem til midten av 1100-tallet.
Otto von Falke 1924, Deutsche Möbel des Mittelalters und der Renaissance.
Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet, bd. 2. – om kistene. Det ble funnet kister, hvorav to var nesten hele. I tillegg fantes det en mengde fragmenter av mindre kister. Paralleller: Nærmeste parallell til Osebergkistene er en fra Salisbury-katedralen, opplyst av TH. Petersen til Gustafson. Johnston 1907 beskriver den slik: «Yet another, of oak, crossed with innumerable iron bands and straps, some with scrolled ends, and curious ornamental rivet heads, is certainly of early thirteenth-century date. It retains its three original iron locks, and is altogether a very noteworthy example.» (s. 297-298 pl. x fig. 2). Andre likhetstrekk med Osebergkistene er dens primitive konstruksjon og de tynne båndformede jernbeslag som dekker sider og lokk. Låsen er av yngre type enn på osebergkistene, men Grieg mener den er eldre enn Johnston antyder. Også V&A har fem kister fra 14- og 1500-tallet av samme hovedform som den fra Salisbury. I tillegg er tre svenske kister av samme type, i Statens Historiska Museum i Stockholm (Fornvännen 1914 s. 236-37, fig 3 – 5), særlig Voxtorpkisten, som har beslag i romansk stil. Også Rydaholm og Ryssby. Axel L. Romdahl (Roglösadörren och en grupp romanska smiden, i Fornvännen 1914, s. 231ff, s. 235 og s. 245) daterer dem til midten av 1100-tallet.
Eivind S. Engelstad 1944, «De eldste norske kistene«, i Viking XIII. – Det er han som gir middelalderkistene en skjematisk inndeling i kassekister og stolpekister. Sigfrid Svensson 1936 er hans framste forelegg. Som kassekister nevner han foruten Osebergkistene kun Lomen og de tre svenske.
Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper. – Fra yngre jernalder er en mengde jerngjenstander fra kister og skrin.
Oseberg: Rygg med lokk til ett skrin og fragmenter av et annet, og tre nesten fullstendige kister og fragmenter av minst 3.
Birka: en mindre kiste, eller rettere et skrin, 40 cm langt oventil og 51 cm nedentil, også med buet lokk, bunnen hevet 2,5 cm over gulvet, også prydet med fortinnede naglehoder i kryssmønster, 3 haspe. Også et annet, mindre skrin av annen type.
Skillet mellom kiste og skrin er skjønnsmessig. Shetelig kalte Veka-funnet for skrin, mens Grieg kalte nr 178 fra Oseberg en kiste, selv om den er adskillig mindre enn Veka-skrinet. Størrelsen får avgjøre: «Utpreget større bæreringer og hengsler og riktig store nøkler får man da regne har hørt til kiste, mens det store flertall er mindre og blir da ansett for å ha tilhørt skrin.»
Hankene: Typen R. 451 med ned- og atter oppbøyde ender utbøyd i spiral. Varierende størrelse fra 5,5-13,3 cm i ytre lengde.
Sigurd Grieg 1953, «Kirkekister og brudekister«, i Maihaugen 1950-52, årbok. – Grieg 1953 regnet Lomenkista som enda mer primitiv enn Osebergkistene. Lokket er noe ombygd og var opprinnelig ett stykke. De nåværende henglsene er neppe opprinnelige. Regner Salisbury-kista og hellige Birgittas kiste fra Roma, og romansk kiste fra Dallerup kirke, Danmark. Han refererte hvordan Gösta påviste at de eldste kistene fra Oseberg, Mästermyr og Birka alle er plankeverks- eller kassekister, men det er ikke helt forståelig hvordan de kan føres tilbake til Lille Jored-funnet fra 400-tallet.
Karl Rumpf 1957, «Frühformen hessischer Truhen«, ZHG 68. – avbilder bl.a. Seitenwandstollentruhe im Univertsitätsmuseum Marburg.
Siterer typologien til Otto Bramm 1941, «Truhentypen», i Volkswerk. Jahrbuch des Staatlichen Museums für Deutsche Volkskunde, Jena , s. 154-186. Blant «Seitenwandtruhen refererte han en av Osebergkistene etter Karlsson 1928.
Eric Mercer 1969, Furniture 700 to 1700, Weidenfeld & Nicolson. Kritiseres i Blood and Sawdust for å være litt nedlatende mot middelalderhåndverkeren, men er vel-illustrert.
Roar Hauglid 1973, Norske stavkirker. Dekor og utstyr, Dreyer. Beskriver vår type som «forholdsvis enkle, slått sammen av hele bord og forsterket med jernbånd i hjørnene.»
Peter Anker 1975, Kister og Skrin, Huitfeldt. – Han bygde i høy grad på von Schoultz, diskuterte ikke seksplankekister annet enn at en av Osebergkistene og «Våxtorp»-kista er avbildet, og hang fast i et evolusjonistisk syn på stokkekista.
Lennart Karlsson 1976, Romansk träornamentik i Sverige, Volum 27 av Acta Universitatis Stockholmiensis.
Penelope Eames 1977, Furniture in England, France and the Netherlands from the Twelfth to the Fifteenth Century, Furniture History Society.
beskrev vår type slik: Slab-ended chests were inherently crude. The end boards were large by design and little could be done to streamline the design. Slab ended chests were sometimes (often?) iron banded.
Eric Mercers anmeldelse i The Antiquaries Journal som kritiserer utelatelsen av nordtyskland i det som i middelalderen konstituerte en samlet møbelprovins. Mercer understreker Earnes’ ensidige? kobling til hofflivet i Burgund, men hyller katalogdelen.
Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag. – nevner en del funn av kistebeslag.
Thorsten Albrecht 1997, Truhen, Kisten, Laden vom Mittelalter bis zur Gegenwart am Beispiel der Lüneburger Heide. – ikke lest.
K.A Wilson 2021, ‘Commerce and Consumers: The Ubiquitous Chest of the Late Middle Ages‘, The Journal of Interdisciplinary History, 51, s. 337-404. – cites ‘The work on surviving medieval English chests by Pickvance, Bridge, and Miles, med dendrokronologisk analyse som gir opphav i Tyskland, Polen, Hviterussland og Baltikum. ‘Parisian guild statutes reveal a careful choice of linguistic terms to identify specialist craftspeople—especially the use of the terms archier and coffrier.’
Christopher G. Pickvance, “The Canterbury Group of Arcaded Gothic Early Medieval Chests: A Dendrochronological and Comparative Study,” Antiquaries Journal, XCVIII (2018), 149;
«Norse Sea Chest by Kate Fox«, Mortise & Tenon mag. Hun har noen interssante teorier knytta til form og konstruksjon. Se også denne videoen for kurset hennes.
Chris Schwarz har god presentasjon av en seinere variant som er overførbar til vår.
Greydragon gjengir en del kister men misforstår kronologi og overforenkler konstruksjon.
«Six Board Chest – a return to basics«, Baroque Pearls. – moderne, forenklet og limt konstruksjon, men blant de få som diskuterer krymping og hvorvidt borda skal plasseres med retta ut eller inn.
Bikkjevått telt etter første regnnatt – men inni var vi tørre. Bortsett fra det som lå inntil teltduken. Og på bakken.
Etter noen års prosjektering og sying var husholdets kjegletelt endelig klart for bruk i tide til Middelalderverkstedet – en uke med kurs i Rollag, midt i Numedal. Flere runder med styrtregn, 40 mm nedbør på ett døgn og regn daglig fra mandag til fredag, satte teltet på en skikkelig våt test.
Etter en uke med fuktig vær hadde områdene som hadde vært beskyttet mot direkte slagregn begynt å få sin egen mikrobiologi: Alger eller bare skit?
Vi hadde valgt ubehandla tettvevd linstoff, og satsa på at takvinkel, spenn og linets hygroskopiske egenskaper (linet sveller når det blir vått) var nok til å gjøre teltet regntett. Mest spente var vi på sømmene – de fleste var med én linje framsting og sømmonnet lagt med kastesting – for de etterlot seg hull som var svært synlige sett innenfra.
Første kveld var det en smuli spennende å se alle hullene etter kastestingene lyse mot oss. Ville det være tett?
Vi var også spent på takvinkelen. Den var planlagt til 55° , men landa av ulike grunner nærmere 50°. Allikevel var det nok til at regnvann ikke stod stille lenge nok til å renne gjennom.
Overflatevann var en annen sak. Etter uhell med vannsøl i telt med plastgulv har vi satsa på å bare ha sivmatter i bånn, selv om det historisk riktigste antakelig hadde vært et lag halm underst. I stedet for å demme opp for vannet, løfter det oss opp over den verste søla. Ting som lå inni teltet men utafor mattene druknet, men påfallende nok var det bare det liggeunderlaget som lå på plast i stedet for rett på en sivmatte som var vått på undersiden da vi pakket sammen.
En ekstra, løs kappe, skål og spir sikra toppen på teltet. Allikevel så vi fuktigheten trekke noen centimeter nedover i teltstanga hver dag.
Ubehandla lin overlever ikke lenge om det ikke tørker opp mellom bygene, og i sivmatter starter nedbrytningsprosessen enda fortere. I bruk gir de allikevel overlegen komfort i forhold til moderne telt med sine kondensplager – også når de er selvsydd.
Materialer
Stoff: 15 m Matuls lin 540g ubleket og ubehandlet.
Spir: Ask og ukjent (mykt og lett, likner gråor men langt grovere dimmensjon)
Plugger: Bøk.
Duk festet i ring av spleiset hampetau øverst.
Søm: Forsting og kastesting.
Mål (10 duker): Høyde, duk ca 2 m, diameter 3 m, lengde duker 2,6 m + sømmonn.
Produksjonen
A) Sømmene var framsting og kastesting. B) profil. C) endene på ble lagt rundt en spleiset hampering. D) sydde hemper for pluggene. E) Åpning lukkes ved sammenknytte bånd.
Mål, vinkler og kutteplan. Lufteåpningene fungerte bra da teltet ble brukt som kjegletelt, men etter at det ble omgjort til paviljong, kom de for høyt opp til å bukes. Jeg burde nok delt stoffet i to på langs først, og hatt dobbelt så mange paneler.
Sømmonnene ble lagt litt forskyva før første sammensying med forsting. Resultatet er vel svakere enn om begge sømmer hadde vært gjort med kastesting, men viste seg solid nok både for kjegletelt og paviljong.
Duken ble sydd opp omtrent til sømmonnene møttes, før endene ble tredd gjennom ringen og sydd ned. Ringen har liten nok diameter til å ligge oppå teltstanga.
Skål og spir malt med linolje og jernpigment. Den beskytter den øverste sårbare delen av duken.
Trau C37175, G 76505: «Trau av tre. Uthulet med utskåret gripekant på begge kortsidene. Stl: 43,5 cm, Stb: 16,5 cm, Sth: 7,5 cm. «. Funnet Oslo 1987, 88, ikke publisert i Weber 1990. Langs kanten innvendig ser vi spor etter eggverktøy som sannsynligvis var øks framfor teksle: Vi ser at hjørnet på eggen har fulgt en rett, ikke kurvet linje. Det som framstår som verktøyspor på skrå i bunnen av trauet antyder at det ikke er brukt andre verktøy til avsluttende overflatebehandling. Foto: KHM/Ellen C. Holte, CC BY-SA 4.0.
«allir lita i loftið ok sia eina trollkonv riða vargi i loftinv. hon hafði trog i kníam ser fvllt með bloði ok manna lima«.
Da Harald Hardråde ankom England for siste gang, så hans menn ei trollkone ri på en ulv i lufta. Ved knærne hadde hun et trau fylt med blod og mannslemmer. 1200-tallståtten om Heming Aslakson er ikke den eneste sagaen hvor trollkoner bar trau (trog) og de er en del omtalt i middelalderkilder, fra små grauttrau (trygil), til svære vanningstrau (nór/no). Derimot er de sjeldent avbildet.
Trau var blant middelalderens hverdagsgjenstander som har kommet litt i skyggen bak andre kartyper. Der tekslede boller gjerne pynter seg med former lånt fra dreide eller laggete kar, er trauene i langt større grad tilpasset treets form og egenskaper: Ofte har de tynnere sider mens endeveden er tjukkere og med håndtak.
Trau ble brukt til det meste, både til håndverk og i husholdet: I smia til herding og jernbyrd(!), på byggeplassen til stein og kalkmørtel, i tjæreproduksjon, i husholdet til vasking, elting, salting og annen oppbevaring av mat, framsetting av graut og til bortsetting av mjølk, og til smør- og osteproduksjon. Søpla ble båret ut i sóptrog og hlandtrog var for piss.
Funn
De funnene som er gjort bekrefter at størrelsen kunne variere en god del. Vi har funn fra tiden helt tilbake til eldre jernalder/bronsealder. I Osebergskipet lå det fire trau: Det største 220 x 56 x 21 cm med rester av rugmjøl i bunnen, de tre andre var 34 x 17,3 x 5,5 cm, 31,5 x 15,5 x 5 cm og 24,5 x 9 x 5 cm.(KLNM 18: 712)
Byutgravningene har seinere avdekket flere: Erling Skakkes gate i Trondheim ble det i 1972 funnet 3 trau.(Upublisert) I Baglergaten i Tønsberg er det funnet et trau. I Bergen er det blant annet(?) funnet trau i Svensgården. Fra Oslo kjenner vi enkelte større og mindre trau, men de er i liten grad trukket fram i publiserte kataloger, og det har ikke vært mulig å avgrense bruken. Birthe Weber fant kun plass til å spesifisere og avbilde ett dekorert lite fragment av en «mulig øreskål» s. 93, fig 33d, foruten at hun nevner et større trau (tro). Unimus gir i tillegg tre treff fra utgravningene fra 70- og 80-tallet og to fra Follobaneprosjektet, i tillegg til at ett er funnet i seinere år:
Deler av et svært trau, S6895, funnet i Arkeologigropa F03.
Fragment av antatt trau, uten nummer men befant seg under ST23383, Arkeologigropa F03, Drøye 50 cm langt fragment av den ene enden uten bunn.
Funn D1-Vest, Bispegata 12, i 2015: «082) En del av et trau, brannskadd. Fnr: 207228. Mål: L: 13,6 cm. B: 7,1 cm. T: 3,9 cm. Vekt: 188 gram. Strukturnr: SL22917/Flis-, humus- og sandlag.»
Sverige har en del funn, et par fra sein vikingtid fra Thuletomta og ett fra Botulf 1100-tallet i bøk, ca 45 cm langt, alle i Lund. Fra Gama Lödöse er et par enkelt tiløksede på 80-100 cm lengde fra 1100-tallet. Et brønnkar i Visby på 88 x 48 x 30 cm er datert til 1200-tallet. På Stallbacken i Nyköping er et trau fra seinmiddelalder grovt økset på 42 x 23 cm delt i to kamre. Et par større trau er funnet i Uppsala, også de fra seinmiddelalder.(KLNM 18: 712)
I York er det funnet 3 troughs, to av dem rektangulære og ett ovalt. Det største er populus (bl.a. osp), ca 1 m langt, 46 cm bredt, de to mindre er av or. Det ovale er datert til middelalder, de rektangulære til angloskandinavisk tid. Ellers i England foreligger det kun ett funn, fra London datert til 1000-tallet, mens det i Irland og på kontinentet er funnet flere. Også Morris påpekte at formen endret seg lite med århundrene.
Fra Schleswig har vi 48 funn av Tröge i Schild og 11 i Plessenstrasse som var av «middels» størrelse, fra 33 til 84 cm lange og 16 til 40 cm brede. Høyden varierte mellom 5 og 17 cm. 27 var av ask, 17 av or, 4 av eik, 3 av lønn og 2 av bøk. Formene var uendret fra 300-tallet og varierte fra oval til rektangulær, og med skrå utvendige endevegger. I Plessenstrasse var 7 svære trau i furu på 86 til 135 cm lengde og 28 til 35 cm bredde, de fleste med rette endevegger, gjenbrukt som fundament for trebrolegning.(Saggau 2006: 216-22)
Trau T19269, middelalder, Haset nordre, Malvik, Trøndelag: «Traug av tre, noe ufullstendig bevart, i minst 8 deler. Det er avrundet firkantet i formen, vel forarbeidet. På 5 steder ser man at trauget har vært reparert ved surring (med tæger?) gjennom et hull på hver side av sprekker.» Lengde ca 80 cm, største bredde ca 36 cm (oppr. ca. 38 cm), høyde ca. 10,8 cm. Foto: Ole Bjørn Pedersen. CC BY-SA 40.0
Nu, m. Vandkar, Kiste eller Kumme som er dannet ved Udhuling af et heelt Træstykke. Smaalenene, Romerike, Østerdalen, ogsaa Hallingdal. Nogle Steder No, Østerdalen og Nuværende Buskerud (Andre Steder Brydja, el Brya, Kupa og fl.). Jf. Nøla. I svenske Dialekter no. Islandsk nór (nó): et Vandtrug.
Nøla, f. et Slags stort Trug eller udhulet Kar. Hadeland, Østerdalen. Ogsaa Nole (o’), Østerd. Jf. Nu.
Birthe Weber 1990, «Tresaker«, De arkeologiske utgravninger, Gamlebyen Oslo 7
Hilke Elisabeth Saggau 2006, «Gehauene und geschnitzte Holzfunde aus dem mittelalterlichen Schleswig», i Ausgrabungen in Schleswig 17.
Lite trau fra folkevandringstida Grav 168 Neudingen, Hölzerne Backmulde. L 42 cm, B 11 cm, H 9 cm. litt: T. Brendle 2005: «Schemel, Stuhl und Totenbett», i Cum Grano Salis. Festschrift für Volker Bierbrauer, s.162ff, s. 152f. – Formen er den samme vi finner igjen helt inn i moderne tid.
Hiltrud Ast og Georg Winner 2011, «Tröge und Multern«, i Historische Holzverwendung und Waldnutzung in der Schneebergregion. Ausgehöhltes Holz. se Holzverwendung.
Sæbjørg Wallaker Nordeide 1989, «…De beste bønder i kiøbstæden..» en funksjons- og aktivitetsanalyse basert på gjenstandsmaterialet.
Inspirert av Treskjærerverkstedet sitt arbeid med å rekonstruere «Klokkarpulten» fra Heddal i disse dager skal vi kikke nærmere på dette underlige møbelet, NF 1907-0258. Kan vi håpe at ildsjelene bak prosjektet også tar på seg å kopiere landets kanskje eldste bevarte antemensale i tre? (Nå på Kulturhistorisk museum, Oslo.)
Klokkerpulten fra Heddal stavkirke har vært i Folkemuseets samlinger siden den i 1907 ble deponert dit fra Oscar IIs Samlinger sammen med brudgebenken fra samme sted. Møblene hadde fulgt Hove-stua da Ole Haave ga den til kong Oscar i 1881. I Hove-bondens hender hadde de havna etter at hans familie kjøpte kirkene i bygda i 1752.
Det mest særpregede med klokkerpulten er baksida med tre utskårne stykker i et umiskjennelig middelaldersk preg. Den har også to kraftige sidevanger, en skrå leseflate med låsbart bokhjemme under, en åpen hylle og en fotstokk. Den var laget i furu og med rester etter vannfarger i rødt og sort. Bokgjemmet var blitt kollektbøsse, og en gang på 16- eller 1700-tallet hadde klokkerpulten blitt ombygd fra noe annet – men hva?
Under sitt magistergradsarbeid om stavkirkeportaler fra Setesdal tok Roar Hauglid en nærmere kikk på pulten i 1930-åra. Det viste seg at det skjulte seg utskjæringer også under den ytterste plata, og Hauglid fant at de måtte ha tilhørt et langt bredere møbel. Martin Blindheim undersøkte pulten i 1952, og fant en runeinnskrift på siden av venstre vange: «mârkâritâr eiriks tottar Olafs sylvâr smiðs«, (Margret Eiriksdatter Olav sølvsmeds). Innrissa latinske gloser på lokket framstår som etterreformatoriske, men er kutta av på høyre side. Oppå skråbrettet er det fragmenter av latinske inskripsjoner som muligens går tilbake til middelalderen.
Korbenk eller breiere lesepult?
Enten, mener Folkemuseet, har baksidens lange og ornamenterte stykker utgjort sidestykker i en ganske høy korbenk. Det samme gjelder muligens klokkerpultens sidestykker. Denne teorien ser bort fra hvordan de tre bakstykkene sammen har utgjort et plan, slik Hauglid viste. Ingen kjente korbenker har slike stående panelstykker på baksida. Dermed er det den andre forklaringen som er mest sannsynlig, og som også Hauglid forfektet:
Også opprinnelig var møbelet en lesepult, men langt breiere enn den seinere skulle bli, 1,28 meter bredt. Detaljer fra de to loddrette plankene hadde detaljer som knyttet dem til mellomstykket, et sverdblad til venstre og deler av forbeinet til det store dyret og deler av et mindre hode til høyre.
Hauglids rekonstruksjon av baksida av møbelet. Lånt fra Gjærder 1952:64.
Hauglid mente å identifisere en løvefigur på den høyre planken, en drage på den venstre, begge i lavt relieff. Midtstykket hadde et gjennombrutt rankeverk med en mann som støter med sverdet. Sverdmannen er som alle andre drakedrepere i norsk treskurd identifisert som Sigurd Favnesbane.
Her hadde diakonene stått og lest evangeliet og cantus gregorianus vendt ut mot forsamlingen, og bokgjemmet hadde skjult gradualet og kanskje andre bøker. Slike kombinasjoner av lesepulter og skap som Hauglid identifiserte kunne betegnes «bokaformi» – bokgjemme. De var vanlige i kirker som ikke var store nok til å ha egne lektorier. Og det gjaldt nok de fleste. En middelaldersk lesepult finnes også bevart i Hopperstad stavkirke.
Hauglid var usikker på hvilken av stavkirkene i Heddal han skulle knyte pulten til, men landa på vesle Lisleherad stavkirke, og det ser ut til å ha fått konsekvenser for hans overraskende seine datering av treskurden til 1300-tallet. Det er også vanskelig å følge ham i at skurden er «svært lik den vi har sett på enkelte av de senere Telemarksportalene.»
For meg framstår skurden på lesepulten som eldre enn på Heddal-benken. De strenge, regelmessige ildtungene (Hauglids «rankeverk») skiller seg fra de mer kaotiske slangeknutene og rankene på Heddal-benken. Det uferdige preget nederst på dragen til venstre finner vi igjen til venstre på ryggen av Heddal-benken, men også i annen kirkekunst fra perioden.
Jeg synes ornamentet likner sydportalen i koret i Uvdal stavkirke som Hauglid henførte til det han kaller Tuft-Attrå-gruppen fra Telemark og Uvdal (portalene fra Tuft, Attrå, Nesland, Flesberg og Nore, samt rankeportalene fra Øyfjell og Uvdal. Dermed står «klokkarpulten» tryggere plassert i 1200-tallets treskurd enn Heddalbenken som Holer (og Anker) henfører til en lokal mester på 1300-tallet.
Kilder
«klokkarpulten», NF 1907-0258 – på norsk folkemuseum.
Ferdig hjulnav lik dem det er funnet så mange av i myrer i Danmark – nå gjelder det å holde den fuktig og sprekkfri til eiker og felger er klare.
Konstruksjon av middelalderhjul. Navet og felg-stykkene behandles grønne, mens eiker og dømlinger er tørre. Felger, eiker og nav bankes gradvis sammen mens hjulet dreies. Schovsbo 1983: 41
Av og til må man bare ut i hagen og dreie seg et hjulnav. Særlig hvis en vennlig nabo har tatt ned et bøketre. Hjulnav av den formen jeg har dreid her er beskrevet av Per Ole Shovsbo, en av våre største eksperter på middelalderhjul. Jeg har skrevet litt om ham og hjulene hans her. Et hjulnav var noe av første jeg dreide på dreiebenken min tilbake i 2014. Det ble aldri noen bloggpost om det, men resultatet kan skimtes på bildet av trillebåren i logoen øverst på sida.
Den største utfordringen med hjulnav for meg har vært å bore ut hullet til akselen. Det løste seg i fjor da jeg kom over en av Gisle Grimelands navarer på Middelalderverkstedet i Numedal. (Begge anbefales.) Etter litt forboring boret den seg gjennom margveden som en lek, og emnet var klart for plugging og sentrering. Emnet ble litt i største laget for benken så det ble ikke mye plass til spindelen som snora skulle dra rundt,.
Vippa knakk etter kort tid. Den har vært med meg siden vi var på Stiklestad i 2015, så den må kunne sies å gjort nytta si. Takk til Kai som lot meg forsyne meg med en hegg der oppe! Nå er det tilbake til ask, så får vi se hvor lenge det holder.
Et ferskt bøkestykke på vippebenken – er helt i grenseland for hva det er mulig å dreie på den. Vippa i hegg fra 2015 tok kvelden og det ble nødvendig å teste ut et par vipper i fersk ask før jeg fant en som var spenstig nok.
Med et grovrunda stykke er den største jobben gjort, og etter avmerking går det kjapt å dreie seg ned til ønska form.
Det var ikke noe mål å få en plettfri finish på denne her – dette skulle tross alt bli et brukshjul. Det var vanlig med en vulst ytterst på navet for å unngå splitting der, men jeg har nok overdrevet størrelsen litt. Innsnevringa ble også mer markant enn på de bevarte eksemplarene som finnes, men ettersom dette er et langt mindre nav på bare 16 cm i diameter til en håndkjerre er det kanskje ikke så langt unna allikevel.
Til tross for den vesle diameteren håper jeg det går med 12 eiker. Hullene ble kanskje litt i største laget, men jeg ville ha dem koniske og Gisle-navaren er for deilig å jobbe med til å la den ligge.
Ferdig dreid nav i den formen som var vanlig før man begynte med styrthjul og jernbeslag
Etter forboring gir en utsøkt husnavar fra Gisle Grimeland rett konisk form på hulla til eikene
Da blir det spennende å se om jeg rekker å få på plass felger og eiker før navet tørker ut…
Litteratur
Per Ole Schovsbo 1983, «Hjulmænd på den Jyske Aas«, artikkel i Vendsyssel nu og da, gjengitt av Karetmager.dk. De har flere relevante artikler her.
Mai måned var det tid for å vri vidjer (høst eller vinter i følge noen). Da stiger sevja, og bjørken slipper barken lett. Det var mange som skulle vris, på en enkelt gard kunne det gå et 70-talls vidjer i året. Som herk eller spennil ble de brukt til alt, fra å tjore dyr, til å binde sammen kve og binde opp skigard, til truger og transport. De er en rikholdig funnkategori i middelalderbyene våre, og finnes form av jernkopier fra flere middelalderkirker, Melhus, Dolstad og Våler. Og som moderne kunsthåndverk.
Det er flere varianter. En vanlig løsning, «Gråtaren», var å lage låsen ved å slå en knute i den tjukke enden, forankret med en løkke fra den tynne enden som så ble spleiset tilbake inn i løkka. Til Olavsspennil/Stefansbragd/ Stefanspennil lages låsen ved å legge den tjukke enden i en spiral, som så låses ved hjelp av to omganger av den tynne enden før den spleises tilbake inn i løkka. Olavsspennil. De kunne skjøtes i lengden.
Ove Arbo Høeg 1977. Vidjer og viuspenniler, Norveg tidsskrift for folkelivsgransking bd 20. – Ikke tilgjengelig online.
Birthe Weber 1990, «Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
Elin Gilde Garvin og Torfinn Kringlebotn 2000, Bjørk. skog, tradisjon, inspirasjon, emne, håndverk, Aust-Agder husflidslag. – forklaringa her er litt sprikende. Det er ikke nødvendig å dra barken av med knivryggen om vidja tas når sevja stiger, og det er vanlig å vri fra tynneste, ikke tjukkeste side.
Mari Mosand 2016, «Vidjespenning«, bloggpost på Krokvokst.no. – lenke til artikkel på Museumsforbundet.no er død etter omorganisering der og lar seg ikke gjenfinne.
Noen ganger faller alt på plass. Til sist helgs demonstrasjon for Västarvet ved Suntak gamla kyrka hadde to nye krokjern fra Ben Orford dumpa ned i postkassa, et med indre og et med ytre fas. Benken var nyjustert og jeg hadde med en bjørkestokk i passende dimensjon som jeg hadde tatt ned tre uker i forveien. På grunn av den seine våren hadde ikke sevja steget ennå, og treet var akkurat passe fuktig. Det gjorde ikke engang noe at spindelen sprakk under fjerning av den første bolla – en ekstra lå klar. To inspirerende demonstrasjoner var også friskt i minnet; En med Jarrod Dahl under hans Sverigebesøk i regi av Västarvet sist høst, og en med vår egen Daniel Ritter under Husflidens Tretreff i våres. Mer om dem i en seinere post. Resultatet blei disse bollene rett fra jerna, null pussing.
Dreiing av kopp i endeved på vippebenken. Å dreie innsia er noe herk.
Det er ikke så ofte jeg legger inn oppdateringer på egen virksomhet, men nå var det på tide. Etter et labert fjorår har vippebenken fått et nødvendig ansiktsløft. Sist den var framme gikk alt som kunne i oppløsning fordi det hadde løsna under lagring. Med nytt anlegg og støtte, og ei ny stolpe er den klar for et nytt år.
Først ut er et par kopper, dreid i endeved. Slike kopper, som er dypere enn de er vide og ofte dreid med kjerneveden i eller ved midten, var vanlige i vikingtid, men som gjenstandskategori ser de ut til å forsvinne ved overgangen til middelalder. Slik er i hvert fall situasjonen i York, hvor det finnes en del slike kopper i angelsaksisk tid og vikingtid men null fra middelalder, og i Schleswig, hvor de synes å forsvinne ut på 1100-tallet. Sistnevnte sted antas de å ha blitt utkonkurrert av stavbegre. Hva som skjedde i York er uklart for meg: Carole Morris synes å anta at drikkeboller ble vanligere, men keramikkopper er vel også en mulig konkurrent?
Navnet kopp forblir imidlertid i bruk, så muligens har det hatt en videre betydning enn seinere. Koppare er da også det norrøne ordet for tredreier. I Oslo er det få funn av stavbegre, og Birthe Weber ser ut til å misse problemstillingen i diskusjonen av kopper, så materialet er uklart for meg. Status i Bergen, Tønsberg og Trondheim husker jeg ikke i farten.
Nuvel – koppene er for så vidt ferdige. Snøen på utsia av kjellervinduet gjorde det svært lett å holde veden frisk – en fryser hadde vært tingen når sommeren kommer. Å dreie innsia var noe skikkelig herk, selv med et krokete krokjern (du skjønner hva det er når du ser det) fra Ben Orford. Det rakler og bråker og blir mer skraping enn kutting. Det er muligens én forklaring på at gjenstandstypen forsvinner (selv om esker dreid på samme måte forblir i produksjon). Sylva Spoon, Jarrod Dahl’s læregutt er så vidt innom emnet dreiing i endeved i sin blogg, ellers er det magert med tips på nettet – bortsett fra at det ER noe herk.
Nytt av året er også et eget opplegg for å bruke den i kjelleren. Ettersom takhøyden er begrenset måtte jeg gjøre noen justeringer for å få plass til vippa. Den er behørig boltet fast i taket, og ei trinse omgjør vertikal til horisontal bevegelse slik at jeg ikke behøver å frykte for å få den i hodet.
Nevnte jeg at det er noe herk?
Litteratur og digresjoner
Tre kopper med hank fra Gamlebyen Oslo, middelalder, ukjent produksjonsmåte
Høvel & hage 
