Kategoriarkiv: Trearbeid

Å rekonstruere Skällvik-stolen

800px-de_gamle_kalkmalerier_fig7

Her er et eksempel på dreid stolpestol som tronstol til Maria med jesusbarnet fra sørportalen til danske Ålum kirke ca 1200.

Skällvikstolen er en av de enkleste dreide stolpestolene som er bevart fra middelalderens Skandinavia. Stoltypen er svært vanlig på romanske helgenavbildninger, og dateres gjerne til 11- 1200-tallet.

a9262bad915bf8bc61aa80d4143ca2fa

Skällvik-stolen. Det ene beinet skråner innover, er de i ferd med å gli fra hverandre nederst?

Stolen er ikke helt i lodd og vater akkurat, men for en del skyldes det tidas tann. Beina er parvis omtrent like høye, selv om ornamentene er litt forskjøvet i forhold til hverandre. Beinet til høyre når du sitter på stolen heller utover. Mest sannsynlig skyldes det at beinet på et tidspunkt har blitt slått for langt inn på tappen. Ellers stiver de breie sidebrettene (øvre sarg) godt av.

Gulvflisene kan hjelpe oss å skissere stolens mål. Stolbeinas plassering på flisene viser at setet smalner av bakover. En antakelse om at gulvflisene er 10 x 20 cm gir en avsmalning fra ca 60 cm til ca 55 cm og dybde på ca 60 cm (ytre mål).  Setet ser også ut til å være litt høyere bak enn foran, men det kan skyldes ujevn slitasje på stolpene. Særlig høyre stolpe foran virker lav. Setets høyde ser ut til å være ca 50 cm, ryggen ca 100 cm og stolpene foran ca 65 cm.

Skällvikstolen

Skällvikstolen, en biskopstol fra 1200-tallet står i koret på Skällvik kirke. Om vi antar at teglsteinene har standardstørrelse på 11×23 cm kan vi regne ut stolens mål. Bildet er «lånt» fra På Kyrkspaning.

Teknikk

Hugging av tapphull, se denne bloggposten og Peter Sellers’ video. Peter Follansbee gjør det litt annerledes. Darrell LaRue dreide først og tappet etterpå.

Stoltekniske prinsipper

chairs

Mål lånt fra Woodmagazine.com

Standard setehøyde 40-45 cm (H: 53 cm) når føttene er i gulvet, standard setedybde 38-45 cm (H: 52 cm). Standard setevidde 40-50 cm i front med 5-8 cm reduksjon til 32-45 (H: 61 cm) bak. Setet kan helle 5–8° bakover for ekstra komfort, men senkes tilsvarende for å hindre undersiden på lår foran til å ta for mye belastning.

cushion

Tegning: Woodmagazine.com

Ryggen er 30-40 cm høy for uformell stol, 50 for formell stol. Ryggen heller 5° bakover for formell stol, og opp til 15° for uformell. Sete-ryggvinkel skal være mellom 90° og 100°. For å gi plass til rumpa, sett enten av 8 cm åpent rom mellom sete og nederst på ryggstø, eller avbøy de nederste 10-20 cm av ryggen utover.
Armlene er 18-22 cm over setet, minimum 20 cm lange og 5 cm vide og 48 cm fra hverandre.

Kilder/litteratur

  • Darrel LaRue har rekonstruert stolen 2016-18. Her er hans samla album med mål.
    • «Original chair is in a church in Soderkoping Sweden. This is my recreation. Original Specs: Turned parts made of beech and the seat was made of pine boards. The front legs/posts are 910mm tall and diameter 82mm. The back legs/posts are 1220mm [48 in] tall and diameter 82mm [3.2 in] The top spheres are 100mm [4 in] tall and diameter 95mm [3.75 in]. The “necks” under the sphere are at 35mm [1.38 in] diameter. The widths of the seat are 610/560mm [24/22 in] at the widest and 540/460mm [21.25/18 in] at the most narrow part (between the back legs). The depth of the seat is 655mm [26”] The seat is 20mm thick [8/10”] The height of the seat is 570mm [22.5”] The lower front rung is 580x50x25mm [23”x2”x1”] and it is placed 210mm [8 ¼”] above the floor. The side lower side rungs are 520x50x25mm [20 ½”x2”x1”] and they are placed 80mm [3.15”] above the floor. The upper side rungs are 520X120x30mm [20 ½”x4.75”x1.2”] The back lower rung is 465x50x25 [18.3”x2”x1”] and placed down at the floor. The arm rests are turned at 510xdiameter 40mm [20”x1.6”dia] and the vertical parts are also 40mm and 75 mm [3”x1.6”dia] The back rest is turned at 465xdiameter 40mm [18.3”x1.6”dia] and the verticals are 230xdiameter 40mm [9”x1.6”dia]»
  • Thomasguild laget bloggpost med bilde av stolen nov 2016 (min bloggpost ble påbegynt mars 2016) Se også Marjins undersøkelse av tronstol i Isenhagen-klosteret.

Skriðljós og skons

Looke where an hawke perchith for all nyght..and softe and layserly clymbe to her with a sconce or a lanterne that hath bot oon light in yowre hande and let the light be towarde the hawke so that she se not yowre face. (Book of St. Albans 1486)

Klare råd for haukefangsten her, altså: Når du har fastslått hvor hauken vagler seg skal du klatre opp med ei sconce eller lanterne i handa med lyset vendt mot hauken så den blir blendet og ikke ser fjeset ditt. Men hvorfor i alle dager skiller teksten mellom to lyskilder?

Skriðljós (forsnsvensk Skridhlius) er det vanligste norrøne ordet for lykt, selv om det generiske ljós ofte ble brukt i samme betydning. Ordet lykt dukker først opp langt ut i seinmiddelalderen. Noen variant av gammelfransk lanterne (av latin lanterna, ‘lampe, fakkel’) ser vi ikke ut til å ha sett behov for. Derimot dukker ordet skons (n.) også opp på norrønt, første gang i 1318 og så sporadisk ut 1300-tallet. I likhet med mellomengelsk sconce kom det via gammelfransk esconse av middelalderlatin sconsa (lykt, gjemmested).

Skonset er altså ei lykt som kan skjermes/blendes Dermed kan vi kanskje regne med at den hadde én enkelt lysåpning? Mot denne spesialisten kan vi sette generalisten skridljoset som kan ha hatt én eller flere lysåpninger? Et slikt skille finner vi igjen både blant avbildninger og bevarte lykter.

Til venstre ser vi to eksempler på lykter med enkelt lysåpning (MET 22.24.4 Psalter blad, England ca 1270; Morgan M.60 Book of Hours, Frankrike ca 1300, fol 015v) og til høyre ser vi lykter med flere lysåpninger (Morgan M.183 Psalter-Hours, Liege, Belgia ca 1280-90; Morgan M.638 Maciejowski Bible, Paris ca 1250, fol 13). Begge former opptrådte altså parallelt. Legg merke til at tre av illustrasjonene er av judaskysset, hvor lykter var vanlige rekvisitter. Vi skal være forsiktige med å gjette på materialbruk ut fra slike bilder, men det kan se ut som de to til venstre er av metall og de til høyre av tre, de nederste med tak og fot av metall.
Renssansemalerne gir oss en helt annen grad av naturalisme enn før, og vi kan identifisere både materialer og konstruksjonsmåte. Freske med judaskysset, i Basilica di Sant’Abbondio, Como, Italia ca 1315-1325. Foto: Mattis 2013. Se bedre bilde av Andrea Carloni her.
Partenheim-alteret 1400-tallet, Mainzer Landesmuseum. Foto ukjent.

Bevarte lykter

Bevarte lykter er sjeldne, men finnes i metall (kobberlegeringer eller jern), tre og keramikk. Hornplater eller andre transparente dekker for lysåpninger er svært sjelden bevart. Det sier seg selv at keramikk har størst sjans for å overleve i bakken, fulgt av metall. Derimot har tre og særlig horn dårlige bevaringsegenskaper, og det kan være vanskelig å identifisere fragmenter. I tillegg kan metallyktene gjenbrukes og trelyktene brennes.

Fra London er det funnet perforerte keramikkmugger gjenbrukt som lanterner. Herfra er det også funn av lanterner i kobberlegeringer, og viktigst: Fra Baynard Castle finnes to fragmenter av hornskiver fra 1300-tallslag som antas å være til lykter (MacGregor 1991: 374). (Egan 2010:150-541) MacGregor regnet lykter for å ha vært en hovedavtaker for hornplater gjennom middelalderen, men at etterspørselen økte med utvikling av nye typer på 1600-tallet.

Trelanterner derimot finnes først bevart fra 1400-tallet, i form av Lÿbeck-lykten. Fra Mary Rose som sank i 1545 finnes det et helt knippe av lykter som er påfallende formlike med avbildninger fra 1200-tallet og framover. Vi er mest opptatt av trelanterner, så vi avgrenser oss til å vise bilder av dem.

Lübeck-lykta. 1400-tallet. Foto: ukjent, gjengitt her.
En av de mange lyktene fra Mary Rose som sank i 1545. Den liktner mye på avbildninger av lykter fra 13- og 1400-tallet og antyder en høy grad av kontinuitet når det gjelder akkurat denne typen.

It’s a trap!

Hvorfor messer jeg i veg om disse to typene? Grunnen er at Rune Norberg i sin KLNM-artikkel om emnet satte opp en evolusjonslinje hvor man gikk fra lykter med én til flere lysåpninger, og hvor det først var i seinmiddelalderen man tok i bruk transparente materialer som horn og pergament. Norbergs skisse har siden blitt stående, og er tatt opp igjen og igjen, sist i 2020 av Linda Qviström i sin phd om lys i middelalderhus.

I KLNM beskrives lyktene slik: De var enten helt av tre med lysåpning foran og håndtak bak eller helt av plate med stansede hull. I sma forekom mer effektive typer, av tre, jern eller kobber, med større lysåpninger dekt med hornskiver, dyremembraner eller i beste fall glass. En rekke ornamenterete fragment av plater i kobberlegering fra klosterutgravninger har blitt identifisert som lykter for glass av europeisk standardtype. Formen er sylindrisk med konisk tak, åttekantet, sekskantet eller enklere, feks firkantet.

Jeg mener at Norberg har kjørt seg fast i en forelda evolusjonstenkning. Skillet er funksjonelt, ikke kronologisk. Begrepsskillet skridljos/skons vitner om det. Dessuten finnes det en nær kobling av lyktmakere og hornarbeidere allerede i de eldste kjente europeiske laugsreglene.

Seinere norske lyktetradisjoner

På folkemusea finner vi lykter av tre forma som en smal kasse, åpne framme og med håndtak bak. De er mest som en transportabel hylle å regne, og Steen 1970 regnet dem (med KLNM?) blant de eldste. Det gjelder også de runde blikklyktene. Mer brukbar ble lykta når de satte inn små vinduer av tynne hornskiver, mente Steen. Disse hornlyktene som de ble kalt, var solide og ikke så lette å slå i stykker som glasslyktene. «Typen var vanleg utover heile 1500- og 1600-talet og vart særleg mykje brukt utover på bygdene. … «Tarmskinn og svineblære – i ljore og vindauge – og hver gard hadde skjålykt, laga av tre med tynt gjennomskinnlig skinn spent over spilene i sidene. Lyset festa til ei lita plate som kan dras opp med en pinne. Desse lyktene var òg sikre i bruk, lyste måteleg bra og var billege og lette å lage heime.»

Lyktmakeren som håndverker

Lyktmakeren som yrkesgruppe finner vi flere steder i Europa i middelalderen. I metropolen Paris hadde de egne vedtekter sammen med kammakerne (les lanterniers og les peigniers) fra 1266-75 og framover (og her). Alliansen viser med all tydelighet at horn allerede da var en vesentlig bestanddel i lyktene.

Londons «Worshipful Company of Horners» kan dokumenters tilbake til 1284, og håndverket er langt eldre. Lauget produserte blant annet laminerte hornplater til lykter, i tillegg til arbeid i gevir og bein. Her kalles kammakeren trolig både horner og pinour seint på 1200-tallet, og kanskje var også lyktmakeren skjult bak denne tittelen? I 1510-tallets London var Henry Haymond lanternmaker og cutler.

I Nürenberg, det tysk-romerske imperiets uformelle hovedstad, finner vi en hornavretter tidlig på 1400-tallet, og seinere en Laternenmacher.

Broder Fritz Hornrichter skraper en hornplate til bruk som innsats i lykter. Ved siden av ham ser vi en flere plater som står under press. Die Hausbücher der Nürnberger Zwölfbrüderstiftungen, Mendel I fol 16r, ca 1425. I 1536 er en laternenmarcher avbildet, fol 156r.

lyktvinduene ble laget ved at hornplater ble splittet til tynne flak som ble presset mellom veloljede og oppvarmede jernplater. Deretter ble de smurt inn med olje og varmet over ild.(MacGregor 1991: 374)

Litteratur og digresjoner

  • Podcast «lus och belysning, Äterskapat 86 2021. Særlig ved 0:46:00.
  • Linda Qviström 2020, Rum utan utsikt. Fönster och ljus i medeltida byggnader, phd – Hovedsakelig basert på arkeologiske funn og lokale avbildninger, få forsøk på å gå inn på tekstlige kilder.
    • «Bland fynden från London finns en del av en cylindrisk lykta av mässingsplåt, genombruten av stora, blomliknande hål, hittad i 1300-talslager. Höjden är 52 cm, bredden 14 cm. Två nästan kompletta lyktor av samma sort, troligen från 1300-talet, finns bevarade i Museum of Londons samlingar. Ett par böjda hornrutor, troligen från liknande lyktor, har också hittats i lager från 1300-talet.»(Qviström 2020: 139). «Rune Norberg menar att det var först under senmedeltiden som genomskinliga material som horn eller pergament kom i bruk i lyktor.» (Qviström 2020: 139f) Blant skandinaviske avbildninger er det særlig typer med lysåpning i én retning.
  • Maria 2019, «An unknown medieval lantern from Hälsingland«, blogg Historical textiles – om HM5109 sent 1400-tall.
  • Geoff Eagan 2010, «Lanterns», i The Medieval Household, s. 150-51.
    • Lyktefragment (skyvedør) kobberlegering, perforert, ca 1350-1400 Acc No 2354.
    • Lykt, kobberlegering MoL acc no A1366, antatt 1300-tall
    • Lykt, kobberlegering, antatt 1300-tall
    • Lykteramme, rektangulær, kobberlegering, ca 1350-1400.
    • Lykt, kobberlegering 11-tallet. MacGregor 1983:267-70, no 209, fig 99.
    • 2 Hornplater, lett kurvet, BC72 (uten Acc no), ca 1330-1380.
    • 2 mugger, keramikk, seint 1300-tall, gjennomhullet og trolig gjenbrukt som lanterne.
  • Arthur MacGregor 1991, «Antler, Bone and Horn», i English Medieval Industries. Dessverre går ingen av de andre artiklene i boka inn på lykter.
  • Albert Steen 1970, Med lys og lampe gjennom tidene.
  • Arnstein Berntsen 1965, Lys og lysstell gjennom 1000 år : Nils S. Hauff’s gave til de Sandvigske samlinger på Maihaugen
  • Rune Norberg 1956, «Belysning«, i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 1.
  • Magnús Már Lárusson 1956, «Belysning: Island», i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 1.
  • F.J. Fischer 1936, A short history of the worshipful company of horners.
  • H. G. Rosedale 1912, A Short History of the Worshipful Company of Horners.
  • Fredrik B. Wallem 1907, Lys og lysstell i norske kirker og hjem.
  • Det engelske ordet lantern er med folkeetymologisk blikk skrevet lanthorn, men det liten grunn til å tro at materialet var så enerådende at virkelig har gitt opphav til navnet.

Kilder, oppskrifter og forhandlere

The Oseberg «house tent»

Brøgger’s drawing based on Gustafson’s reconstruction sketch of the wooden frame. Osebergfundet 1: 69. Grieg presented Gustafson’s original sketch in Osebergfundet 2: 265, see below.

Apart from two A-frame tents, the 9th c Oseberg grave held some wooden framework (C55000/181) that is often interpreted as a third tent, refferred to as a «wall tent» or «house tent». Let us have a look at what is said about this structure.

In his first volume on the Oseberg find, published in 1917, Anton Wilhelm Brøgger gave a short description of the structure based on the unpublished 1904 excavation reports, drawings and photos by Gabriel Gustafson and his assistant Haakon Shetelig. After cataloging the find together with Brøgger in 1920-26, Grieg folloved Gustafson’s reconstruction in his more elaborate discussion of the structure, published in 1928. The structure was repackaged and photographed in 2007-09.

Brøgger’s initial description

The two rectangular frames and the rest of the beams in situ above a bed and two sleights in the foreship hull. (Seven fir poles [three of which were joined together in one end with a ring trough holes] beneath the framework found just in front of the mast base, 3 m long and sharpened in one end, was considered not to be related to the structure. Could it be a fourth small tipi-like tent?) Osebergfundet 1, plate 15

The structure was found in the middle of the foreship. According to Brøgger It consisted of two rectangular frames, each made from four beams mortised together. The beams were unevenly heaved, some partly and some fully rectangular. Interpreted as related to these frames were two crossbeams laying across the frames. In addition were two pairs of simple «vindskier» (or rather rafters), a ridge beam and two beams that no longer could be fitted into the puzzle. In his view the remains pointed to some kind of disassembled house, c. 3 m long by 2,5 m wide, 2 m to the ceiling and 3 m to the top of the roof. He noted that the mortises in the frames had been secured by nails. This excluded, in his view, the possibility that this was a tent frame made for daily dismantling. In stead it would have been a more permanent building. (Osebergfundet 1: 68-69)

Judging from the sketch above, Brøgger placed the two mortised frames vertically, forming opposite walls, with two beams acting as joists binding the two frames together. Above this he placed the rafters and ridge beam. He placed the two unidentified beams as framework for a ceiling.

Grieg’s expanded description

Gustafson’s annotated sketched reconstruction of the frame. Osebergfundet 2.

Let us present Grieg’s analysis following Brøgger’s setup:

Part of lower beam 191A with the obround mortise shown, Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Cropped.

One of the two rectangular frames consisted of a lower beam (191A) 3,40 m long, c. 6 x 4 cm with obround mortises near both ends secured with nails. No ornament. Formerly tenoned into one of these mortises was a fragmented but originally possibly 1,90 m long post (211F) with c. 4 cm square crossection and remains of tenons in both ends. Another post (188H) c. 4 cm square, 1,9 m long and with remains of tenons in both ends was also considered to have been attached to the lower beam. It had line ornament on two opposing sides, not going all the way to the end on one side. On top of the posts were an upper beam (E), 3,45 m long, roughly the same shape as A but with ornamental lines on all sides.

The other rectangular frame consisted of a lower beam (possibly 210C [nails from 210?) fragmented, no nails mentioned but otherwise as A. To this a post (211B) had been tenoned, c 4 cm square and 1,9 m long. Line ornament on tree sides. Another post (238D), fragmented and with remains of tenons in both ends, were 1,9 m long and c 4 cm square. Also with line ornament on three sides. On top of these posts were a fragmented beam (187G) 3,4 m long, square 4,5 cm at the middle and widening to 5,4 by 4,5 at both ends with obround mortises near both ends. No ornament.

Cross beam 224N with rectangular tenons in both ends showing, Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Cropped.

Joining the two frames were two crossbeams. One (224N) was fragmented but might have been c 2,21 m, rectangular 5 cm broad and c 3 cm thick. Rectangular lapping tenons at both ends. No ornament mentioned. The other (252O) were fragmented but all parts remained and added up to 2,21 m. It had retangular crossection c 5 by 4 cm. Line ornament on one broadside. Rectangular lapping tenons near both ends.

Four rectangular beams 212 (1 and 2) and 307 was presumed to have been two pairs, each pair placed with one end crossing each other and the other fastened to the framework’s crossbeams as «vindskier» (rather rafters). All were supposed to be 1,53 m long and had line ornament on both broad sides. Lower end were hewed on the bias. Upper end had remains of a half circular hole. One was 5 by 2,8 cm at the middle and 5,5 by 4,5 cm at the lower end. The other was 5 by 2,5 cm at the middle and 7,2 by 2,4 cm at the upper end, having at the upper end broad side an iron rivet with washer. Where the two half circular holes met the ridge beam was probably attached.

Two rectangular «rafters» 212 with one end cut on the bias and remains of cirular holes on the other. One has a rivet. Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Combined.

The ridge beam (213X) from ash with round crossection 5 cm at the centre and 4 cm at the ends were fragmented with 3,27 m remaining, brobably matching the 3,4 m long beams at the sides.

Of the two beams deamed uncertain by Brøgger, (233 K or L) was fragmented with 2,23 m remaining, had half round crossection 5,9 by 3,6 cm in the middle and 4,7 by 2,3 cm at the remaining end. A nail remained in one end. Gustafsen placed it as a middle crossbeam in his reconstruction. The other beam (228P) was 3,4 m long, as opposed to the other parts it was from fir or spruce. Round, 4,5 cm at the middle and flattened from one side at both ends were nail holes were bored trough. No ornament. Grieg noted that it must have been nailed to another piece of wood. Gustafson placed it as a crossbeam in the ceiling.

Grieg mentioned a few more pieces not discussed by Gustafson or Brøgger: 233 a was the fragmented 1,22 m remains of of a flat four sided fragmented ash beam. If this had originally been a crossbeam it would have been 2,21 m. It had rectangular tenons at both ends and a nail hole 1 cm behind one tenon. One side had line ornament. 233 b was 75 cm of remaining fragments from an ash beam, rectangular crossection c. 4 by 2,2 cm. It expanded in width and had a hole near one end. Line ornament. a and b might have been part of the same beam, widening at the middle and at both ends. [Possibly this, now digitally labeled as 233 K or L] 211M was the 2,20 m remaining of a fragmented round ash beam, 4,8-5 cm wide at the center, thinned from one side towards each end. Holes were bored trough near both ends where missing nails had been placed.

A bed canopy? Or something else entirely?

Neither Grig nor Brøgger explained properly how the presumed rafter beams were secured to the rectangular frames and crossbeams. We are left with remains of nails and information of rectangular tenons to make sense of it all. Those of the «rafters» 212 and 307 which seem to have the «upper» ends intact have quarter circular cutouts rather than half circular as stated.

The lower ends of the «rafters» are not consistently placed in Gustafson’s sketch. While Grieg mentioned four sided tenons at the lower ends, none of the beams in the structure are described as having corresponding mortises. Thus, it has not been shown with any degree of certainty that the presumed rafters and ridge beam were part of the same structure as the rectangular frames and crossbeams. The same goes for the remaining beams, and it is a good a guess as any if some of them might’ve been used as diagonal bracing.

It should be noted that the measurements of 1,9 m high by 2,21 m wide opens up for the possibility that the frame with or without the «gabled roof» would fit within the large tent as structure for use as a bed canopy or similar.

Sketch of the large tent, Osebergfundet 1, with the width and height of the structure shown to scale.

Remains of tent cloth?

At Oseberg they found a pile of cloth, ropes and fastening pins that Gustafson thought were the remains of a tent, while Brøgger had a hard time accepting that wool could be used for tents at all.(Osebergfundet 1: 45, 215)

Wool and rope. Possible tent or sail, Oseberg C55000/23. Photo: KHM CC BY-SA 4.0.

Litterature

Seksplankerkista

«Trearbeidverdenens nebbdyr«, kalte Chris Schwarz kistetypen med sin tilsynelatende problematiske konstruksjon. Til tross for at typen bryter med flere grunnprinsipp i håndverket, der plankeender er spikret direkte i plankesider, har den fungert gjennom hundrevis av år.

Seksplankerkista, eller kassekista som den har blitt hetende på norsk (danskene bruker den mer presie men lengre termen falset plankekiste, eng: Six-board chest, boarded chest, slab-ended chest, ty: Standseitentruhe, Seitstollentruhe, Wangentruhe og ikke minst Steitenwandstollentruhe), er lett den enkleste av kistetypene våre. To endebord på høykant og to liggende sidebord samt lokk og bånn er alt som skal til, og det er lett å overse at fals, tapp og sliss, noting (spor, eng: dado-/housing joint) i endestykkene, er vesentlige deler av konstruksjonen. Delene er festa med jern- eller trenagler. Størrelsen avgrenses av dimensjonen på tilgjengelig tømmer. Det er materialtilgang, bruk og størrelse, mer enn noen forestilt evolusjon, som avgrenser seksplankerkista fra sine samtidige alternativer, stolpekista og stokkista.

KLNM definerer typen som «kiste med falsede hjørner, holdt sammen med jernbeslag.» eller «Kister med falsede hjørner i snekkerteknikk og jernbeslag som forbinder sider og bunn, hviler enten direkte på gulvet eller på ben som dannes ved kortsidenes forlengelse.» De uten bein var også vanlige som transportkister. En del kister hadde ringhanker, festet med snodde jernbånd så de rager over lokket og kan tres på bærestokk. De kan ha plant, rundet eller tresidig lokk. Etter mitt syn kan jernbeslagene neppe regnes som avgjørende for konstruksjonen. De er ikke universelle og finnes ofte enten fordi kistene fungerte som stasjonære «pengeskap» eller som del av seinere reparasjoner.

De skandinaviske kistene ser ut til å beholde elementet med at bunnfjøla er tappet gjennom sideplankene inn i middelalderen. Det heter ofte at dette mangler ellers i Europa, hvor man baserer seg på tverrfals aleine, men som vi skal se finnes det også i enkelte tyske kister. Ellers skjer et skifte fra vikingtidas skråsidede kister (eng: «Norse Sea Chest«) til middelalderens rettsidige, selv om fenomenet finnes igjen i andre kistetyper også seinere.

Bevarte kister

Fra vikingtid og gjennom 1300-tallet har vi bevart enkelte kister. Fra Norge finnes bare én kilde som kan dateres til middelalder, men den har trolig konstruksjon fra 1700-tallet. Fra Danmark finnes én, fra Sverige minst tre, og fra England og Tyskland finnes enkelte.

Lomenkista

Lomenkista etter Engelstad 1944. En tidligmoderne konstruksjon basert på gamle kistematerialer.

Furukiste fra Lomen stavkirke, Valdres. Den er omtalt som kassekiste og runekiste. 129 cm lang, 35 cm bred og 48,5 cm høy, hvorav fotpartiet 17 cm (Olsen 1941). L. 130 cm, br. 37,5 cm, h. 49 cm (Christie et.al). (Se også Engelstad 1944.) Den er grovt sammensatt av rettvinklede stykker, og skiller seg fra andre kister ved at endestykkene er lagt utapå langsidene og bare jernnagler holder delene sammen. Den er utsmykket med et båndmønter bestående av to linjer med en parallell fure imellom som er overskåret av tett rissede små tverrstreker. Lokket har to runeinnskrifter.

Lokket er endret. Det er delt i tre og bare det midterste har ornamentbånd og fiber i kistens lengderetning. De to sidelokkene har ornamentbånd og fiber på tvers. De er festet til langsidene med jernnagler, så bare midtstykket danner det egentlige lokket. Det har to ca 2 cm brede jernbeslag tvers over, og lås innsatt med jernkramper som stikker delvis gjennom lokket. Høyre gavlstykke mangler kant-ornamentering og er muligens av seinere dato’. Det er også bare 3,5 cm tjukt, mens det venstre er 4,5 cm.
Runeinnskriften er på de to sidelokkene, og snudd med dem. Den ene er et påbegynt runealfabet, den andre er tydelig men slitt av at lokket er brukt som sete, og er en magisk innskrift.

Magnus Olsen har på telefon til Engelstad antydet at runene «godt kan være fra ca. 1180». Engelstad fant derfor en datering til ca. 1200 naturlig.

Kiste til ornamentene i kirka fikk ny lås 1624-28. I invl. 1732 nevnes en gammal ornamentkiste, men i besikt. 1740 anføres at det ikke finnes noen kiste til ornamentene, og at det vil koste 3 rdr. å anskaffe en.

Christie et al. beskriver den som rått sammenslått av sekundært anvendte middelalderske plankestykker med rilleprofiler langs kantene. For- og bakside samt ett gavlstykke og bunnen består av en planke med rilleprofil langs kantene. Gavlstykkene er forlenget, slik at de samtidig danner ben. Det ene gavlstykket mangler profil og er trolig fornyet. Kisten må være snudd, idet bakstykket har spor etter beslag samt lukket nøkkelhull. Lokket består av tre tverrgående plankestykker, det midtre, som har treets årer i kistens lengderetning, har to tverrgående jernbeslag med nagler formet som korsblomst. De to andre stykkene har treets årer på tvers av kistens lengderetning.

Skal vi følge Christie, har vi å gjøre med kistedeler som er grovt satt sammen på nytt, trolig på 1700-tallet. Lokkdelene og forsida består av plank som enten er tangentialsagd eller halvkløyvd og hogget til, ikke radialkløyvd. Endeveden på lokkdelene framstår som saget, og ligger med vrangsida opp. De er av ulik tjukkelse, med det til høyre som tjukkest og det til venstre tynnest. Antakelig er de snudd for å gi mer strukturell stabilitet som sete. Kistas venstre side er uten ornament, framstår som sagd og er nyere enn de andre synlige plankedelene. Det er plassert med vrangsida inn. Den er kuttet nederst i bakkant, antakelig for å passe fotlist. Det ser ut som en list er plassert på innsida som støtte for bunnbrettet. Høyre side er sagd av i overkant og plassert med vrangsida ut. Det er utfelling for frambrettet. I likhet med venstre er det kuttet nederst i bakkant. Frambrettet har spor etter to beslag.

Ryssbykista (Sverige) 1200-tallet

Fra Ryssby kirke, Småland. SHM 9151. Har ikke latt seg årringsdatere.

Rydaholmkista (Sverige) 1200-tallet

SHM 8963. Public domain.

Statens Historiska Museum, Stockholm, SHM 8963, 74 cm høy, 205 cm lang og 62 cm bred. Fotografisk årringsdatert: Rydaholmkista er laget av furu, for- og bakside og begge gavler er trolig av samme tre. Yngste årring er 1216, og regnes for å ha hatt ytterligere minst 30 årringer – tidligst felt 1246, muligens så seint som ca 1270 (Bartholin 2004). Trolig eldst av de tre kistene (Nordanskog 2006).

Nordanskog 2006 har noen interssante observasjoner rundt Rogslösadøra som stilistisk er knyttet til de tre kistene (Rogslösagruppen). Døras datering er forskjøvet fra 1000-tallet (Hassler 1937) via omkring 1200 (Lennart Karlsson) til omkring 1275. Det er bygningshistoriske og seinere de dendrokronologiske dateringer som har skjøvet alderen framover i tid, stilistisk ville døra ha forblitt på 1100-tallet.

Voxtorpkista (Sverige) 1200-tallet

SHM 4094, med jernband dekorert med zoomorfisk ornament. Den minste av de tre kistene, 146 cm lang, 32 cm bred og 90 cm høy. Fotografisk årringsdatert: Begge gavlplanker er fra samme tre, trolig også for- og bakside, felt tidligst 1182, sannsynlivis så seint som mellom 1240 og 1300 (Bartholin 2004).

Dallerupkista (Danmark) ca 1300?

Fra Danmarks Kirker, Århus amt bd 7.

Falset plankekiste fra Dallerup i Århus amt, oppgitt som den eneste av sitt slag i Danmark. Såkalte sammenlagte plankekister er derimot vanlige fra 1400-tallet, seinere også sinkede plankekister. Sider og lokk av enkelt planke. Endeplankene danner også bein (trolig forkortet) og er utstemt i sidene for innfelling av langsidene. Kista er datert til ca 1300?, låsen til 1618. Den er 56 cm høy, 170 cm lang og 54 cm bred. Gavlplankene er lett buet og stikker 6,5 cm nedenfor langsidene. Bunnen er festet med en bred gjennomgående tapp gjennom gavlplankene. De er utstemt i sidekantene for innfelling av langsidene.

Salisburykista (England)

Framhevet av Grieg som nærmeste paralell til Osebergkistene.

Richard de Bury-kista (England), ca. 1340

Eik. 635 mm x 1942 mm x 407 mm. Ikke gjennomgående tapp i endene. Hankringer. Trenagler og Jernbeslag. Verktøyspor etter «long-handled pit-saw» og tverrøks. Den har vært kledt innvendig med linstoff.

Burrell-samlingen, Glasgow Art Gallery. Malt med heraldiske skjold og fabeldyr på innsida av lokket. Trolig brukt til å frakte og lagre rustning på slagfeltet og hjemme. Andrea Carloni har bilder på Flikr. Artikkel fra museet.

Winchester-kista (England) 1200-tall

Fra Johnston 1907.

«The second ancient chest (Plate III, No. 2) is difficult to place as to date. It measures 4 feet 1 inch in breadth, 1 foot 8 inches in height, and is almost entirely covered with iron straps and plates in three layers, the lowest being cut into a rude pattern. There is a central lock with a design in diamond and cross lines upon its hasp, in the end of which is a conical stud ; and right and left are two great hasps for padlocks, carried through a massive ring and over the lid to act as hinges. There is a general resemblance between this chest and that preserved in Salisbury cathedral (Plate X, No. 2), which I believe to be of thirteenth-century date. Being practically all of iron, the extraordinarily fresh look of both is hardly a matter for surprise.»

Coburg-kista (Tyskland) ca 1400

Fra et random galleri på nettet. Et alternativt svarthvitt-bilde er merket: «A 13th century chest from the Castle Coburg, Germany.»  Anderson, W., The Castles of Europe, Hertfordshire, 1984, p. 99, fig. 115. via Wyley.

Bunnen ser ut til å være skjult bak sidebrettene.

Ebstorfkista (Tyskland)

Lenke til Bildindex

Benedictinerkloster, Ebstorf. Planker av halvkløyving/tangentialsagd. Trolig gjengitt i Horst Appuhn 1984, «Mittelalterliche Truhe in Kloster Ebstorf», i Jahrbuch des Museums für Kunst und Gewerbe Hamburg, bd 3, s. 49-62.

Eiderstedtkista (Tyskland)

Armentruhe von St. Peter-Ording, herfra.

Se også her: Eiderstedt-kista. Denne varianten er, i likhet med den danske, antakelig enten fra 1400-tallet eller seinere.

Lebedingekista(?) (Tyskland)

Via Lebedinge Geschichte.

Twitter.

Upublisert. Treverket datert til 800-tallet, men alderen bestrides. Mer sannsynlig tidligmoderne.

Rohrbergkista (Tyskland) 1400-tallet

Rohrbergkista, via Schwerin 2015.

Dendrokronologisk datert til etter 1428. Vangene er seinere kuttet og erstattet av fotklosser. Legg merke til at kistebunnen, i likhet med et par av de svenske kistene, ligger under og ikke bak sidebrettene. Fra radialt splittet tømmer.

Holger Schwerin 2015, «Die beschlagene Wangentruhe in der Kirche Rohrberg (Altmarkkreis Salzwedel). Untersuchungen und Vorschläge zur Erhaltung. B.A.-prosjekt.

Det er også nevnt en Standseitentruhe, dendrokronologisk datert til (før?) 1392, fra Evangelisk-Luthersk kirke i Thüringen som ble solgt på auksjon i 2006. Ikke identifisert.

Marburgkista (Tyskland) c 1400

Kiste i Universitetsmuseet i Marburg, etter Rumpf 1957.

Jeg vil anta denne kista seinere er redatert til 1400-tallet. Rumpf anga at kista var av ukjent opprinnelse og tilhørte den eldre samlinga til Hessischen Geschichtvereins, samlet av Dr. Bickell. Den var datert til 1200-tallet. Rumpf nevnte også en «Seitenwandstollentruhe» med alderdommelig inntrykk, datert av Bramm til 11-1200-tallet, i «Heimatmuseum Schotten», som Rumpf antydet kunne være 2-300 år yngre.

Isenhagenkista (Tyskland) ca. 1400

Avbildet hos St. Thomas Guild: TR-NR 111 (ISN Ba 88) av furu, høyde ca 74,5 cm, lengde 151 cm og dybde 61 cm. Bunnen er falset inn i sidene, og spikret i endene. Låsen i plassert ved siden av midten, og trolig er 13 cm av kistas lengde saget vekk.

Kistelokk Greifswald (Tyskland) ca. 1250

Jörg Ansorge & Torsten Rütz 1999, «Hansestadt Greifswald, Lange Str. 47 – ein Grundstück auf dem ehemaligen Stadtgraben«, i Bodendenkmalpflege in Mecklenburg-Vorpommern, Jahrbuch, s. 302.

Ansorge & Rütz 1999 beskrev det som kistelokk fra stolpe- eller kassekiste i eik. Dimensjonen på 90 x 45 cm antyder etter mitt syn at det dreier seg om sistnevnte. Lokket er sparsommelig utsmykket med omløpende linjemønster og hadde opprinnelig fire(!) jernband naglet på som beslag, ref Albrecht 1997, Truhen, Kisten, Laden … .

Vikingtidskister

Hedebykista (1000-tallet, Nord-Tyskland)

Archäologischen Landesmuseums Schleswig-Holstein? Gjennomgang hos Fjellborg og Skjoldmus.

Mästermyrkista (900-tallet, Gotland)

Mästermyrkista, Foto: Christer Åhlin SHM 2001-05-03

Birkakiste

Egentlig er bare kistebeslag bevart av grav 845, bilde på Flickr, nå på museet i Haithabu, Landesmuseum Schleswig.

Osebergkistene (800-tallet)

Det ble funnet flere kister, hvorav to større og en mindre var nesten hele. I tillegg fantes det fragmenter av minst tre andre kister, foruten rygg med lokk til ett skrin og fragmenter av et annet,

C55000 Kiste Oseberg nr 149 Foto: Eirik Irgens Johnsen, KHM. CC BY-SA 4.0.

Kiste 149, eik, frittstående, bunn innfelt i sideplankene. 1,08 m ved overkant og 1,13 ved gulv. Sideplankene 32 cm brede ved gulv, 29 cm øverst. Høide 38 cm. Bunn 16 cm over gulvet. Langsidens bord er 21 cm. Sideplankene 2,3 cm tykke med 13 cm lang fals i midten av hvert stykke som tar imot bunnbordet. Langsidens planker har skåret inn spor for endeplankene og naglet.

C55000 Kiste Oseberg nr 178. Bakfra. Sidebordene har antakelig seget slik at endebordene nå stikker opp over sidebordene. Foto: Eirik Irgens Johnsen, KHM. CC BY-SA 4.0.

Kiste 189: Kiste av eik, 1,13 m lang ved gulvet, 38 cm høy, bunnen står 16 cm over gulvet, hvor det er skåret en ca 13 cm lang fals som tar imot endetappene til bundbordet. På innsida langsidens bord er det skåret inn spor for endeplankene og bunnbord.(Grieg 1953)

Litteratur

  • Hugh Allingham 1899, “The Treasure Chest formerly belonging to the Custom House, Carlisle”, i Transactions of the Cumberland & Westmoreland Antiquarian & Archeological Society 15, London
  • Philip Mainwaring Johnston 1907: «Church Chests of the twelfth and thirteenth centuries in England» i The Archaelogical Journal Volume LXIV, Second Series vol. XIV. London 1907, s. 297-298 pl. x fig. 2 – Salisburykatedral-kista er eneste boarded chest.
  • Axel L. Romdahl 1914, «Roglösadörren och en grupp romanska smiden«, i Fornvännen 1914, s. 231ff, s. 235 og s. 245 – om de tre svenske kistene. Daterer dem til midten av 1100-tallet.
  • Otto von Falke 1924, Deutsche Möbel des Mittelalters und der Renaissance.
  • Sigurd Grieg 1928, Osebergfundet, bd. 2. – om kistene. Det ble funnet kister, hvorav to var nesten hele. I tillegg fantes det en mengde fragmenter av mindre kister. Paralleller: Nærmeste parallell til Osebergkistene er en fra Salisbury-katedralen, opplyst av TH. Petersen til Gustafson. Johnston 1907 beskriver den slik: «Yet another, of oak, crossed with innumerable iron bands and straps, some with scrolled ends, and curious ornamental rivet heads, is certainly of early thirteenth-century date. It retains its three original iron locks, and is altogether a very noteworthy example.» (s. 297-298 pl. x fig. 2). Andre likhetstrekk med Osebergkistene er dens primitive konstruksjon og de tynne båndformede jernbeslag som dekker sider og lokk. Låsen er av yngre type enn på osebergkistene, men Grieg mener den er eldre enn Johnston antyder. Også V&A har fem kister fra 14- og 1500-tallet av samme hovedform som den fra Salisbury. I tillegg er tre svenske kister av samme type, i Statens Historiska Museum i Stockholm (Fornvännen 1914 s. 236-37, fig 3 – 5), særlig Voxtorpkisten, som har beslag i romansk stil. Også Rydaholm og Ryssby. Axel L. Romdahl (Roglösadörren och en grupp romanska smiden, i Fornvännen 1914, s. 231ff, s. 235 og s. 245) daterer dem til midten av 1100-tallet.
  • William Karlson 1928, Studier i Sveriges medeltida möbelkonst.
  • Fred Roe 1929, Ancient Church Chests and Chairs, ny utgave J.M. Classic editions 2007.
  • Sigfrid Svensson 1937, «Vikingatida traditioner i nordiska bondemöbler. Tre nyupptäckta kistor i Nordiska museet.«, Fataburen 1937. – flotte tegninger. Mest om stolpekister.
  • Magnus Olsen, Norges innskrifter med de yngre runer, bd 1 s. 215. Om Lomenkista.
  • Eivind S. Engelstad 1944, «De eldste norske kistene«, i Viking XIII. – Det er han som gir middelalderkistene en skjematisk inndeling i kassekister og stolpekister. Sigfrid Svensson 1936 er hans framste forelegg. Som kassekister nevner han foruten Osebergkistene kun Lomen og de tre svenske.
  • Gösta von Schoultz 1949, «En grupp nordiska medeltidskistor och deras parallellor«, i Rig, Stockholm. – Mest om stolpekister. Referer også til Sigfrid Svenssons sammenstilling av informasjon om stolpekister.
  • Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper. – Fra yngre jernalder er en mengde jerngjenstander fra kister og skrin.
    • Oseberg: Rygg med lokk til ett skrin og fragmenter av et annet, og tre nesten fullstendige kister og fragmenter av minst 3.
    • Birka: en mindre kiste, eller rettere et skrin, 40 cm langt oventil og 51 cm nedentil, også med buet lokk, bunnen hevet 2,5 cm over gulvet, også prydet med fortinnede naglehoder i kryssmønster, 3 haspe. Også et annet, mindre skrin av annen type.
    • Skillet mellom kiste og skrin er skjønnsmessig. Shetelig kalte Veka-funnet for skrin, mens Grieg kalte nr 178 fra Oseberg en kiste, selv om den er adskillig mindre enn Veka-skrinet. Størrelsen får avgjøre: «Utpreget større bæreringer og hengsler og riktig store nøkler får man da regne har hørt til kiste, mens det store flertall er mindre og blir da ansett for å ha tilhørt skrin.»
    • Hankene: Typen R. 451 med ned- og atter oppbøyde ender utbøyd i spiral. Varierende størrelse fra 5,5-13,3 cm i ytre lengde.
  • Sigurd Grieg 1953, «Kirkekister og brudekister«, i Maihaugen 1950-52, årbok. – Grieg 1953 regnet Lomenkista som enda mer primitiv enn Osebergkistene. Lokket er noe ombygd og var opprinnelig ett stykke. De nåværende henglsene er neppe opprinnelige. Regner Salisbury-kista og hellige Birgittas kiste fra Roma, og romansk kiste fra Dallerup kirke, Danmark. Han refererte hvordan Gösta påviste at de eldste kistene fra Oseberg, Mästermyr og Birka alle er plankeverks- eller kassekister, men det er ikke helt forståelig hvordan de kan føres tilbake til Lille Jored-funnet fra 400-tallet.
  • Karl Rumpf 1957, «Frühformen hessischer Truhen«, ZHG 68. – avbilder bl.a. Seitenwandstollentruhe im Univertsitätsmuseum Marburg.
    • Siterer typologien til Otto Bramm 1941, «Truhentypen», i Volkswerk. Jahrbuch des Staatlichen Museums für Deutsche Volkskunde, Jena , s. 154-186. Blant «Seitenwandtruhen refererte han en av Osebergkistene etter Karlsson 1928.
  • Eric Mercer 1969, Furniture 700 to 1700, Weidenfeld & Nicolson. Kritiseres i Blood and Sawdust for å være litt nedlatende mot middelalderhåndverkeren, men er vel-illustrert.
  • Roar Hauglid 1973, Norske stavkirker. Dekor og utstyr, Dreyer. Beskriver vår type som «forholdsvis enkle, slått sammen av hele bord og forsterket med jernbånd i hjørnene.»
  • Peter Anker 1975, Kister og Skrin, Huitfeldt. – Han bygde i høy grad på von Schoultz, diskuterte ikke seksplankekister annet enn at en av Osebergkistene og «Våxtorp»-kista er avbildet, og hang fast i et evolusjonistisk syn på stokkekista.
  • Lennart Karlsson 1976, Romansk träornamentik i Sverige, Volum 27 av Acta Universitatis Stockholmiensis.
  • Penelope Eames 1977, Furniture in England, France and the Netherlands from the Twelfth to the Fifteenth Century, Furniture History Society.
    • beskrev vår type slik: Slab-ended chests were inherently crude. The end boards were large by design and little could be done to streamline the design. Slab ended chests were sometimes (often?) iron banded.
    • Eric Mercers anmeldelse i The Antiquaries Journal som kritiserer utelatelsen av nordtyskland i det som i middelalderen konstituerte en samlet møbelprovins. Mercer understreker Earnes’ ensidige? kobling til hofflivet i Burgund, men hyller katalogdelen. 
    • Anbefales av SCA-karen Stanley D. Hunter.
  • Valdemārs G̦inters 1981, Lars Snickare och S. Olofskåpet i Värmdö kyrka.
  • Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag. – nevner en del funn av kistebeslag.
  • Thorsten Albrecht 1997, Truhen, Kisten, Laden vom Mittelalter bis zur Gegenwart am Beispiel der Lüneburger Heide. – ikke lest.
  • Greta Arwidsson og Gösta Berg 1999 (1983), The Mästermyr Find. A Viking Age Tool Chest from Gotland, Larson Publishing Company.
  • Hilko Linnemann 2002, Historische Möbel des Emslandes vor 1850 am Beispiel der Kirchspiele Lingen, Lengerich und Bawinkel, phd. – Truhe er moderne term, historiske nedertyske termer var Kiste, Kleiderkiste eller Koffer, også Lade. Ser ut til å undervurdere de store konstruksjonsmessige forskjellene mellom Frontstollentruhe og Standseitentruhe, men sistnevnte finnes ikke hans materiale.
  • KLNM 15 «Skrin«, nevner skrin i Oseberg og Birka.
  • A. Steensberg. «Kiste«, KLNN 8.

Rekonstruksjoner

  • «Norse Sea Chest by Kate Fox«, Mortise & Tenon mag. Hun har noen interssante teorier knytta til form og konstruksjon. Se også denne videoen for kurset hennes.
  • Chris Schwarz har god presentasjon av en seinere variant som er overførbar til vår.
  • Greydragon gjengir en del kister men misforstår kronologi og overforenkler konstruksjon.
  • «Six Board Chest – a return to basics«, Baroque Pearls. – moderne, forenklet og limt konstruksjon, men blant de få som diskuterer krymping og hvorvidt borda skal plasseres med retta ut eller inn.

Sjekk ut https://www.lwl.org/freilichtmuseum-detmold/download/freilichtmagazin/FreilichtMag12_web.pdf

Sjølvsydd telt-suksess!

Bikkjevått telt etter første regnnatt – men inni var vi tørre. Bortsett fra det som lå inntil teltduken. Og på bakken.

Etter noen års prosjektering og sying var husholdets kjegletelt endelig klart for bruk i tide til Middelalderverkstedet – en uke med kurs i Rollag, midt i Numedal. Flere runder med styrtregn, 40 mm nedbør på ett døgn og regn daglig fra mandag til fredag, satte teltet på en skikkelig våt test.

Etter en uke med fuktig vær hadde områdene som hadde vært beskyttet mot direkte slagregn begynt å få sin egen mikrobiologi: Alger eller bare skit?

Vi hadde valgt ubehandla tettvevd linstoff, og satsa på at takvinkel, spenn og linets hygroskopiske egenskaper (linet sveller når det blir vått) var nok til å gjøre teltet regntett. Mest spente var vi på sømmene – de fleste var med én linje framsting og sømmonnet lagt med kastesting – for de etterlot seg hull som var svært synlige sett innenfra.

Første kveld var det en smuli spennende å se alle hullene etter kastestingene lyse mot oss. Ville det være tett?

Vi var også spent på takvinkelen. Den var planlagt til 55° , men landa av ulike grunner nærmere 50°. Allikevel var det nok til at regnvann ikke stod stille lenge nok til å renne gjennom.

Overflatevann var en annen sak. Etter uhell med vannsøl i telt med plastgulv har vi satsa på å bare ha sivmatter i bånn, selv om det historisk riktigste antakelig hadde vært et lag halm underst. I stedet for å demme opp for vannet, løfter det oss opp over den verste søla. Ting som lå inni teltet men utafor mattene druknet, men påfallende nok var det bare det liggeunderlaget som lå på plast i stedet for rett på en sivmatte som var vått på undersiden da vi pakket sammen.

En ekstra, løs kappe, skål og spir sikra toppen på teltet. Allikevel så vi fuktigheten trekke noen centimeter nedover i teltstanga hver dag.

Ubehandla lin overlever ikke lenge om det ikke tørker opp mellom bygene, og i sivmatter starter nedbrytningsprosessen enda fortere. I bruk gir de allikevel overlegen komfort i forhold til moderne telt med sine kondensplager – også når de er selvsydd.

Materialer

  • Stoff: Matuls lin 540g ubleket og ubehandlet.
  • Tråd: Vokset lintråd 18/5 fra C. Hemsen.
  • Stang: Ask.
  • Spir: Ask og ukjent (mykt og lett, likner gråor men langt grovere dimmensjon)
  • Plugger: Bøk.
  • Duk festet i ring av spleiset hampetau øverst.
  • Søm: Forsting og kastesting.
  • Mål (10 duker): Høyde, duk ca 2 m, diameter 3 m, lengde duker 2,6 m + sømmonn.

Lenker

Trau – trygil, trog og no

Trau C37175, G 76505: «Trau av tre. Uthulet med utskåret gripekant på begge kortsidene. Stl: 43,5 cm, Stb: 16,5 cm, Sth: 7,5 cm. «. Funnet Oslo 1987, 88, ikke publisert i Weber 1990. Langs kanten innvendig ser vi spor etter eggverktøy som sannsynligvis var øks framfor teksle: Vi ser at hjørnet på eggen har fulgt en rett, ikke kurvet linje. Det som framstår som verktøyspor på skrå i bunnen av trauet antyder at det ikke er brukt andre verktøy til avsluttende overflatebehandling. Foto: KHM/Ellen C. Holte, CC BY-SA 4.0.

«allir lita i loftið ok sia eina trollkonv riða vargi i loftinv. hon hafði trog i kníam ser fvllt með bloði ok manna lima«.

Da Harald Hardråde ankom England for siste gang, så hans menn ei trollkone ri på en ulv i lufta. Ved knærne hadde hun et trau fylt med blod og mannslemmer. 1200-tallståtten om Heming Aslakson er ikke den eneste sagaen hvor trollkoner bar trau (trog) og de er en del omtalt i middelalderkilder, fra små grauttrau (trygil), til svære vanningstrau (nór/no). Derimot er de sjeldent avbildet.

Trau var blant middelalderens hverdagsgjenstander som har kommet litt i skyggen bak andre kartyper. Der tekslede boller gjerne pynter seg med former lånt fra dreide eller laggete kar, er trauene i langt større grad tilpasset treets form og egenskaper: Ofte har de tynnere sider mens endeveden er tjukkere og med håndtak.

Trau ble brukt til det meste, både til håndverk og i husholdet: I smia til herding og jernbyrd(!), på byggeplassen til stein og kalkmørtel, i tjæreproduksjon, i husholdet til vasking, elting, salting og annen oppbevaring av mat, framsetting av graut og til bortsetting av mjølk, og til smør- og osteproduksjon. Søpla ble båret ut i sóptrog og hlandtrog var for piss.

Funn

De funnene som er gjort bekrefter at størrelsen kunne variere en god del. Vi har funn fra tiden helt tilbake til eldre jernalder/bronsealder. I Osebergskipet lå det fire trau: Det største 220 x 56 x 21 cm med rester av rugmjøl i bunnen, de tre andre var 34 x 17,3 x 5,5 cm, 31,5 x 15,5 x 5 cm og 24,5 x 9 x 5 cm.(KLNM 18: 712)

Byutgravningene har seinere avdekket flere: Erling Skakkes gate i Trondheim ble det i 1972 funnet 3 trau.(Upublisert) I Baglergaten i Tønsberg er det funnet et trau. I Bergen er det blant annet(?) funnet trau i Svensgården. Fra Oslo kjenner vi enkelte større og mindre trau, men de er i liten grad trukket fram i publiserte kataloger, og det har ikke vært mulig å avgrense bruken. Birthe Weber fant kun plass til å spesifisere og avbilde ett dekorert lite fragment av en «mulig øreskål» s. 93, fig 33d, foruten at hun nevner et større trau (tro). Unimus gir i tillegg tre treff fra utgravningene fra 70- og 80-tallet og to fra Follobaneprosjektet, i tillegg til at ett er funnet i seinere år:

  1. G6262 (nå C33448, G 06262, i osp).
  2. G9001 (brannlag 7) «er en tro til fór eller vann til husdyr, teljet til av en stokk. Den er delt i to rum, hvert på nesten 60 cm lengde.»
  3. Trau C37175, G 76505 (avbildet over);
  4. Traufragment C34011, G 08815 (kalt bolle/skål, brannlag 7/8);
  5. Traufragment C34182, G 20667, brannlag 13.
  6. Deler av et svært trau, S6895, funnet i Arkeologigropa F03.
  7. Fragment av antatt trau, uten nummer men befant seg under ST23383, Arkeologigropa F03, Drøye 50 cm langt fragment av den ene enden uten bunn.
  8. Funn D1-Vest, Bispegata 12, i 2015: «082) En del av et trau, brannskadd. Fnr: 207228. Mål: L: 13,6 cm. B: 7,1 cm. T: 3,9 cm. Vekt: 188 gram. Strukturnr: SL22917/Flis-, humus- og sandlag.»

Sverige har en del funn, et par fra sein vikingtid fra Thuletomta og ett fra Botulf 1100-tallet i bøk, ca 45 cm langt, alle i Lund. Fra Gama Lödöse er et par enkelt tiløksede på 80-100 cm lengde fra 1100-tallet. Et brønnkar i Visby på 88 x 48 x 30 cm er datert til 1200-tallet. På Stallbacken i Nyköping er et trau fra seinmiddelalder grovt økset på 42 x 23 cm delt i to kamre. Et par større trau er funnet i Uppsala, også de fra seinmiddelalder.(KLNM 18: 712)

I York er det funnet 3 troughs, to av dem rektangulære og ett ovalt. Det største er populus (bl.a. osp), ca 1 m langt, 46 cm bredt, de to mindre er av or. Det ovale er datert til middelalder, de rektangulære til angloskandinavisk tid. Ellers i England foreligger det kun ett funn, fra London datert til 1000-tallet, mens det i Irland og på kontinentet er funnet flere. Også Morris påpekte at formen endret seg lite med århundrene.

Fra Schleswig har vi 48 funn av Tröge i Schild og 11 i Plessenstrasse som var av «middels» størrelse, fra 33 til 84 cm lange og 16 til 40 cm brede. Høyden varierte mellom 5 og 17 cm. 27 var av ask, 17 av or, 4 av eik, 3 av lønn og 2 av bøk. Formene var uendret fra 300-tallet og varierte fra oval til rektangulær, og med skrå utvendige endevegger. I Plessenstrasse var 7 svære trau i furu på 86 til 135 cm lengde og 28 til 35 cm bredde, de fleste med rette endevegger, gjenbrukt som fundament for trebrolegning.(Saggau 2006: 216-22)

Trau T19269, middelalder, Haset nordre, Malvik, Trøndelag: «Traug av tre, noe ufullstendig bevart, i minst 8 deler. Det er avrundet firkantet i formen, vel forarbeidet. På 5 steder ser man at trauget har vært reparert ved surring (med tæger?) gjennom et hull på hver side av sprekker.» Lengde ca 80 cm, største bredde ca 36 cm (oppr. ca. 38 cm), høyde ca. 10,8 cm. Foto: Ole Bjørn Pedersen. CC BY-SA 40.0

Oppslag

  • Trau på UNIMUS.
  • Nu/no er betegnelse på stort trau/tro.
  • ONP
  • Fornsvensk Lexikalisk Databas
    • Trogh/Trugh (trau)
    • Ho (stort trau) (eg No?)
  • Ivar Aasen
    • Trau, f. Trog.
    • Trog (o’), n. et Trug, aflangt Fad. Nogle Steder afvigende Traug og Trau (Østlandet). I Hallingdal Trøg. Gammalnorsk Trog; Svensk Tråg. Jf Trygel.
    • Trygel, m. (fl. Tryglar), 1) et lidet Trug; et aflangt Fad at opsætte Mælk i. Sogn, Hallingdal, sædvanlig udtalt Trygjel (yy). Gammalnorsk trygill (af Trog). – 2) Fløden af et Mælkefad (=Aafall). Hallingdal. Hertil Verbet avtrygla.
    • No, m. Kar eller Kumme af en udhulet Stok; s. Nu.
    • Nu, m. Vandkar, Kiste eller Kumme som er dannet ved Udhuling af et heelt Træstykke. Smaalenene, Romerike, Østerdalen, ogsaa Hallingdal. Nogle Steder No, Østerdalen og Nuværende Buskerud (Andre Steder Brydja, el Brya, Kupa og fl.). Jf. Nøla. I svenske Dialekter no. Islandsk nór (): et Vandtrug.
    • Nøla, f. et Slags stort Trug eller udhulet Kar. Hadeland, Østerdalen. Ogsaa Nole (o’), Østerd. Jf. Nu.
  • Middle English Compendium

Litteratur

  • Birthe Weber 1990, «Tresaker«, De arkeologiske utgravninger, Gamlebyen Oslo 7
  • Hilke Elisabeth Saggau 2006, «Gehauene und geschnitzte Holzfunde aus dem mittelalterlichen Schleswig», i Ausgrabungen in Schleswig 17.
  • Lite trau fra folkevandringstida Grav 168 Neudingen, Hölzerne Backmulde. L 42 cm, B 11 cm, H 9 cm. litt: T. Brendle 2005: «Schemel, Stuhl und Totenbett», i Cum Grano Salis. Festschrift für Volker Bierbrauer, s.162ff, s. 152f. – Formen er den samme vi finner igjen helt inn i moderne tid.
  • Lars Reinton 1969, Til seters : norsk seterbruk og seterstell. – Om trau i produksjon av mjølkeprodukter. De var vanligere før, men seinere erstatta av lagga kar.
  • Audun Dybdahl 1974, «Tjærebrenning i eldre tid», i Heimen 17/2. – Trau til bruk i jern-vinne og tjæreproduksjon.
  • Hilmar Stigum m. fl. 1974, «Trug«, I kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd 18.
  • Carole A. Morris 2000, Wood and Woodworking in AngloScandinavian and medieval York, fra serien The small finds, The Archaeology of York, nr 17.
  • Hiltrud Ast og Georg Winner 2011, «Tröge und Multern«, i Historische Holzverwendung und Waldnutzung in der Schneebergregion. Ausgehöhltes Holz. se Holzverwendung.
  • Sæbjørg Wallaker Nordeide 1989, «…De beste bønder i kiøbstæden..» en funksjons- og aktivitetsanalyse basert på gjenstandsmaterialet.

«Klokkarpulten» fra Heddal

Klokkarpulten, slik den framstår etter ombygginga en gang etter reformasjonen. Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Klokkarpulten fra baksida med bokgjemme, seinere konvertert til kollektbøsse, pult og nedslitt fotbrett. Den har opprinnelig vært langt breiere, men Hauglid mente fotbrettet, sidevangene, lokket og leseplaten var opprinnelige.  Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Inspirert av Treskjærerverkstedet sitt arbeid med å rekonstruere «Klokkarpulten» fra Heddal i disse dager skal vi kikke nærmere på dette underlige møbelet, NF 1907-0258.  Kan vi håpe at ildsjelene bak prosjektet også tar på seg å kopiere landets kanskje eldste bevarte antemensale i tre? (Nå på Kulturhistorisk museum, Oslo.)

Klokkerpulten fra Heddal stavkirke har vært i Folkemuseets samlinger siden den i 1907 ble deponert dit fra Oscar IIs Samlinger sammen med brudgebenken fra samme sted. Møblene hadde fulgt Hove-stua da Ole Haave ga den til kong Oscar i 1881. I Hove-bondens hender hadde de havna etter at hans familie kjøpte kirkene i bygda i 1752.

Det mest særpregede med klokkerpulten er baksida med tre utskårne stykker i et umiskjennelig middelaldersk preg. Den har også to kraftige sidevanger, en skrå leseflate med låsbart bokhjemme under, en åpen hylle og en fotstokk. Den var laget i furu og med rester etter vannfarger i rødt og sort. Bokgjemmet var blitt kollektbøsse, og en gang på 16- eller 1700-tallet hadde klokkerpulten blitt ombygd fra noe annet – men hva?

Under sitt magistergradsarbeid om stavkirkeportaler fra Setesdal tok Roar Hauglid en nærmere kikk på pulten i 1930-åra. Det viste seg at det skjulte seg utskjæringer også under den ytterste plata, og Hauglid fant at de måtte ha tilhørt et langt bredere møbel. Martin Blindheim undersøkte pulten i 1952, og fant en runeinnskrift på siden av venstre vange: «mârkâritâr eiriks tottar Olafs sylvâr smiðs«, (Margret Eiriksdatter Olav sølvsmeds). Innrissa latinske gloser på lokket framstår som etterreformatoriske, men er kutta av på høyre side. Oppå skråbrettet er det fragmenter av latinske inskripsjoner som muligens går tilbake til middelalderen.

Korbenk eller breiere lesepult?

Enten, mener Folkemuseet, har baksidens lange og ornamenterte stykker utgjort sidestykker i en ganske høy korbenk. Det samme gjelder muligens klokkerpultens sidestykker. Denne teorien ser bort fra hvordan de tre bakstykkene sammen har utgjort et plan, slik Hauglid viste. Ingen kjente korbenker har slike stående panelstykker på baksida. Dermed er det den andre forklaringen som er mest sannsynlig, og som også Hauglid forfektet:

Også opprinnelig var møbelet en lesepult, men langt breiere enn den seinere skulle bli, 1,28 meter bredt. Detaljer fra de to loddrette plankene hadde detaljer som knyttet dem til mellomstykket, et sverdblad til venstre og deler av forbeinet til det store dyret og deler av et mindre hode til høyre.

Hauglids rekonstruksjon av baksida av møbelet. Lånt fra Gjærder 1952:64.

Bordene slik Hauglid så for seg at de var ordnet før ombyggingen av møbelet. Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0). Min omrokkering.

Hauglid mente å identifisere en løvefigur på den høyre planken, en drage på den venstre, begge i lavt relieff. Midtstykket hadde et gjennombrutt rankeverk med en mann som støter med sverdet. Sverdmannen er som alle andre drakedrepere i norsk treskurd identifisert som Sigurd Favnesbane.

Her hadde diakonene stått og lest evangeliet og cantus gregorianus vendt ut mot forsamlingen, og bokgjemmet hadde skjult gradualet og kanskje andre bøker. Slike kombinasjoner av lesepulter og skap som Hauglid identifiserte kunne betegnes «bokaformi» – bokgjemme. De var vanlige i kirker som ikke var store nok til å ha egne lektorier. Og det gjaldt nok de fleste. En middelaldersk lesepult finnes også bevart i Hopperstad stavkirke.

Skurd og datering

Foto: Norsk Folkemuseum © (CC BY-SA 4.0)

Hauglid var usikker på hvilken av stavkirkene i Heddal han skulle knyte pulten til, men landa på vesle Lisleherad stavkirke, og det ser ut til å ha fått konsekvenser for hans overraskende seine datering av treskurden til 1300-tallet. Det er også vanskelig å følge ham i at skurden er «svært lik den vi har sett på enkelte av de senere Telemarksportalene.»

For meg framstår skurden på lesepulten som eldre enn på Heddal-benken. De strenge, regelmessige ildtungene (Hauglids «rankeverk») skiller seg fra de mer kaotiske slangeknutene og rankene på Heddal-benken. Det uferdige preget nederst på dragen til venstre finner vi igjen til venstre på ryggen av Heddal-benken, men også i annen kirkekunst fra perioden.

Jeg synes ornamentet likner sydportalen i koret i Uvdal stavkirke som Hauglid henførte til det han kaller Tuft-Attrå-gruppen fra Telemark og Uvdal (portalene fra Tuft, Attrå, Nesland, Flesberg og Nore, samt rankeportalene fra Øyfjell og Uvdal. Dermed står «klokkarpulten» tryggere plassert i 1200-tallets treskurd enn Heddalbenken som Holer (og Anker) henfører til en lokal mester på 1300-tallet.

Kilder

Hjulnav på vippebenken

Ferdig hjulnav lik dem det er funnet så mange av i myrer i Danmark – nå gjelder det å holde den fuktig og sprekkfri til eiker og felger er klare.

schovsbo 1983

Konstruksjon av middelalderhjul. Navet og felg-stykkene behandles grønne, mens eiker og dømlinger er tørre. Felger, eiker og nav bankes gradvis sammen mens hjulet dreies. Schovsbo 1983: 41

Av og til må man bare ut i hagen og dreie seg et hjulnav. Særlig hvis en vennlig nabo har tatt ned et bøketre. Hjulnav av den formen jeg har dreid her er beskrevet av Per Ole Shovsbo, en av våre største eksperter på middelalderhjul. Jeg har skrevet litt om ham og hjulene hans her. Et hjulnav var noe av første jeg dreide på dreiebenken min tilbake i 2014. Det ble aldri noen bloggpost om det, men resultatet kan skimtes på bildet av trillebåren i logoen øverst på sida.

Den største utfordringen med hjulnav for meg har vært å bore ut hullet til akselen. Det løste seg i fjor da jeg kom over en av Gisle Grimelands navarer på Middelalderverkstedet i Numedal. (Begge anbefales.) Etter litt forboring boret den seg gjennom margveden som en lek, og emnet var klart for plugging og sentrering. Emnet ble litt i største laget for benken så det ble ikke mye plass til spindelen som snora skulle dra rundt,.

Vippa knakk etter kort tid. Den har vært med meg siden vi var på Stiklestad i 2015, så den må kunne sies å gjort nytta si. Takk til Kai som lot meg forsyne meg med en hegg der oppe! Nå er det tilbake til ask, så får vi se hvor lenge det holder.

Et ferskt bøkestykke på vippebenken – er helt i grenseland for hva det er mulig å dreie på den. Vippa i hegg fra 2015 tok kvelden og det ble nødvendig å teste ut et par vipper i fersk ask før jeg fant en som var spenstig nok.

Med et grovrunda stykke er den største jobben gjort, og etter avmerking går det kjapt å dreie seg ned til ønska form.

Det var ikke noe mål å få en plettfri finish på denne her – dette skulle tross alt bli et brukshjul. Det var vanlig med en vulst ytterst på navet for å unngå splitting der, men jeg har nok overdrevet størrelsen litt. Innsnevringa ble også mer markant enn på de bevarte eksemplarene som finnes, men ettersom dette er et langt mindre nav på bare 16 cm i diameter til en håndkjerre er det kanskje ikke så langt unna allikevel.

Til tross for den vesle diameteren håper jeg det går med 12 eiker. Hullene ble kanskje litt i største laget, men jeg ville ha dem koniske og Gisle-navaren er for deilig å jobbe med til å la den ligge.

Ferdig dreid nav i den formen som var vanlig før man begynte med styrthjul og jernbeslag

Etter forboring gir en utsøkt husnavar fra Gisle Grimeland rett konisk form på hulla til eikene

Da blir det spennende å se om jeg rekker å få på plass felger og eiker før navet tørker ut…

Litteratur

  • Per Ole Schovsbo 1983, «Hjulmænd på den Jyske Aas«, artikkel i Vendsyssel nu og da, gjengitt av Karetmager.dk. De har flere relevante artikler her.

Vidjespennil

Mai måned var det tid for å vri vidjer (høst eller vinter i følge noen). Da stiger sevja, og bjørken slipper barken lett. Det var mange som skulle vris, på en enkelt gard kunne det gå et 70-talls vidjer i året. Som herk eller spennil ble de brukt til alt, fra å tjore dyr, til å binde sammen kve og binde opp skigard, til truger og transport. De er en rikholdig funnkategori i middelalderbyene våre, og finnes form av jernkopier fra flere middelalderkirker, Melhus, Dolstad og Våler. Og som moderne kunsthåndverk.

Dørring våler

Dør- eller klokkering Våler kirke, Hedmark. Smidd i jern. Eldre katalogtekst: «Ring af Jærn, snoet af tre vredne Stænger, som ved Enderne er forbundne med en kunstig Knude. Ringens ydre Tvermaal er c. 41/4». Har hørt til Vaaler Kirke i Solør, Hedemarkens Amt, og var i sin Tid anbragt paa Døren i den eldre Kirke, som blev nedreven 1805. Ringen er efter et Sagn bleven kaldet St. Olafs Spenning«. © 2018 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Det er flere varianter. En vanlig løsning, «Gråtaren», var å lage låsen ved å slå en knute i den tjukke enden, forankret med en løkke fra den tynne enden som så ble spleiset tilbake inn i løkka. Til Olavsspennil/Stefansbragd/ Stefanspennil lages låsen ved å legge den tjukke enden i en spiral, som så låses ved hjelp av to omganger av den tynne enden før den spleises tilbake inn i løkka.   Olavsspennil. De kunne skjøtes i lengden.

Litteratur

  • «Vidjespenning» på Digitalt museum
  • Ove Arbo Høeg 1976, «Vidjer«, KLNM bd 20
  • Ove Arbo Høeg 1977. Vidjer og viuspenniler, Norveg tidsskrift for folkelivsgransking bd 20. – Ikke tilgjengelig online.
  • Birthe Weber 1990, «Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
  • Elin Gilde Garvin og Torfinn Kringlebotn 2000, Bjørk. skog, tradisjon, inspirasjon, emne, håndverk, Aust-Agder husflidslag. – forklaringa her er litt sprikende. Det er ikke nødvendig å dra barken av med knivryggen om vidja tas når sevja stiger, og det er vanlig å vri fra tynneste, ikke tjukkeste side.
  • Arne Høyland 2007, «Vest-norsk vidjemaking«, på Miljølære.no.
  • Mari Mosand 2016, «Vidjespenning«, bloggpost på Krokvokst.no. – lenke til artikkel på Museumsforbundet.no er død etter omorganisering der og lar seg ikke gjenfinne.

Dreie-nirvana

Noen ganger faller alt på plass. Til sist helgs demonstrasjon for Västarvet ved Suntak gamla kyrka hadde to nye krokjern fra Ben Orford dumpa ned i postkassa, et med indre og et med ytre fas. Benken var nyjustert og jeg hadde med en bjørkestokk i passende dimensjon som jeg hadde tatt ned tre uker i forveien. På grunn av den seine våren hadde ikke sevja steget ennå, og treet var akkurat passe fuktig. Det gjorde ikke engang noe at spindelen sprakk under fjerning av den første bolla – en ekstra lå klar. To inspirerende demonstrasjoner var også friskt i minnet; En med Jarrod Dahl under hans Sverigebesøk i regi av Västarvet sist høst, og en med vår egen Daniel Ritter under Husflidens Tretreff i våres. Mer om dem i en seinere post. Resultatet blei disse bollene rett fra jerna, null pussing.

004b006b

Dreiing av endeved

DSC_0111b

Dreiing av kopp i endeved på vippebenken. Å dreie innsia er noe herk.

Det er ikke så ofte jeg legger inn oppdateringer på egen virksomhet, men nå var det på tide. Etter et labert fjorår har vippebenken fått et nødvendig ansiktsløft. Sist den var framme gikk alt som kunne i oppløsning fordi det hadde løsna under lagring. Med nytt anlegg og støtte, og ei ny stolpe er den klar for et nytt år.

Først ut er et par kopper, dreid i endeved. Slike kopper, som er dypere enn de er vide og ofte dreid med kjerneveden i eller ved midten, var vanlige i vikingtid, men som gjenstandskategori ser de ut til å forsvinne ved overgangen til middelalder. Slik er i hvert fall situasjonen i York, hvor det finnes en del slike kopper i angelsaksisk tid og vikingtid men null fra middelalder, og i Schleswig, hvor de synes å forsvinne ut på 1100-tallet. Sistnevnte sted antas de å ha blitt utkonkurrert av stavbegre. Hva som skjedde i York er uklart for meg: Carole Morris synes å anta at drikkeboller ble vanligere, men keramikkopper er vel også en mulig konkurrent?

Navnet kopp forblir imidlertid i bruk, så muligens har det hatt en videre betydning enn seinere. Koppare er da også det norrøne ordet for tredreier. I Oslo er det få funn av stavbegre, og Birthe Weber ser ut til å misse problemstillingen i diskusjonen av kopper, så materialet er uklart for meg. Status i Bergen, Tønsberg og Trondheim husker jeg ikke i farten.

Nuvel – koppene er for så vidt ferdige. Snøen på utsia av kjellervinduet gjorde det svært lett å holde veden frisk – en fryser hadde vært tingen når sommeren kommer. Å dreie innsia var noe skikkelig herk, selv med et krokete krokjern (du skjønner hva det er når du ser det) fra Ben Orford. Det rakler og bråker og blir mer skraping enn kutting. Det er muligens én forklaring på at gjenstandstypen forsvinner (selv om esker dreid på samme måte forblir i produksjon). Sylva Spoon, Jarrod Dahl’s læregutt er så vidt innom emnet dreiing i endeved i sin blogg, ellers er det magert med tips på nettet – bortsett fra at det ER noe herk.

DSC_0108b

Nytt av året er også et eget opplegg for å bruke den i kjelleren. Ettersom takhøyden er begrenset måtte jeg gjøre noen justeringer for å få plass til vippa. Den er behørig boltet fast i taket, og ei trinse omgjør vertikal til horisontal bevegelse slik at jeg ikke behøver å frykte for å få den i hodet.

Nevnte jeg at det er noe herk?

Litteratur og digresjoner

 

 

Kronologi til besvær – de største kistene våre redatert

Kornbøre ukjent, Damgaard

En representant for byrene, vår største kistetype. Den er forholdsvis stedfast og egner seg dermed godt for årringsdatering. Den avbilde kisten er et aldri så lite mysterium. Trolig er det Peter Ankers kiste nr 7, avbildet i 1927 hos kunsthandler Damgaard i Trondheim. Ifølge Anker ble den innkjøpt av Oldsaksamlingen, men jeg har ikke funnet den der, og den er ikke undersøkt av Thun & Svarva. Skal vi gjette at den er sanert vekk fra KHMs samlinger etter at Anker ga den sin, sannsynligvis misvisende, etterreformatoriske datering? Legg merke til at furuplankene, i likhet med på de øvrige kistene, har hele stokkens bredde. Bunnen er sekundær og vi ser hull etter skråstilte nagler for opprinnelig bunnfeste. Foto: Schrøder, Sverresborg Trøndelag folkemuseum.

I 2016 utga Terje Thun & Helene Svarva årringsmålinger av trønderske kornbyrer, svære furukister brukt til å lagre korn, med et geografisk tyngdepunkt i Oppdal. Tilskyndet av noen startproblemet hadde teamet jaktet ned ikke mindre enn 19 slike stolpekister. De sammenliknet ikke selv med tidligere studier, men det viser seg at analysene deres kaster om på noen eldre kunsthistoriske dateringer, og det er disse vi skal kikke litt nærmere på her.

Kornbyrene skiller seg fra de såkalte ark-kistene med sine v-formede dype slisser, gavl- og langsider ført inn uten tapping (unntatt Bjuråker- og Låe-arkene, som i stedet er plugget fast i slissen) og takformet lokk med bratt skråning og med brede gavlbrett som svinges på tapper i bakstolpene. En annen nord-europeisk kistetype, Sittenkistene, er med sine flate lokk og brede hjørnestolper med avlangt tverrsnitt nærmere beslektet med ark-kistene enn med trønderbyrene. De er forløpere for de gotiske kister med brede hjørnestolper og flatt lokk, som Ullensakerkista, i følge Peter Anker trolig produsert i Tyskland ca 1300.

Den første samlende framstillingen av de norske kornbyrene kom så sent som i 1960, utført av daværende konservator ved Folkemuseets avdeling for bygdekultur, den senere så berømte kunsthistorikeren Peter Anker (1927—2012). Han fant ni stykker av dem, kjennetegnet ved sine nærmest kvadratiske hjørnestolper som stakk opp over lokket, med gjennomgående tapping i begge retninger og grunne slisser. Anker nevnte også to kister fra Lom og Valdres som har et visst slektskap med hans gruppe, men med et stort forsenket felt på forsiden og mer avlangt tverrsnitt på hjørnestolpene som ark-kistene.

Anker satte kistene opp i en typologisk basert kronologi med utgangspunkt i den vakre Nyhuskista, Ankers nr 3. Deretter nr 2 med sine enkle, men presist utførte detaljer, på kiste nr 1,4 og 5 «er buerekkens opprinnelige form fullstendig skjematisert, to av disse kistene har også en senere profiltype, flatrenna.» Endelig er arkademotivet forvansket til tre forsenkede sirkler på kiste nr 6, Dørdalskista, hvis profilering virker rikere, men noe ubestemmelig og kan minne om en karnissprofil. I kiste 7 svinner det skjematiserte arkademotivet hen i to buer uten pilaster imellom. Han så allikevel skråstilte nagler for bunnbordene som et alderdommelig trekk. Anker understrekte at en nøyaktig tidfesting var vanskelig, og med «fasiten» i handa, må vi sannelig gi ham rett.

De enkelte kistene

Sju av Ankers ni kister er å finne blant Thun & Svarvas trønderske nydateringer. Seks av disse var stilmessig nært beslektet med hverandre, utsmykket som de var med blindarker på forsiden og forsenkede buefelt på sidene, mens èn hadde annen dekor.

Nyhuskista

Kornbyre

Nyhuskista, Ankers nr 3, , NF.1931-0135. Hos Folkemuseet er kista registrert på Orkdal, fra Horg (nå Melhus) angivelig opprinnelig fra en forsvunnet kirke i Meldal. Kistas mål er 194,5 x 64,5 x 108,5 cm, etter at den på et tidspunkt har fått halvert dybden.

I NF protokoll heter det om kista: «Skal være kommet fra en kirke som stod i Meldal for 100 år siden på Nyplassen oppe i skogen på samme side som dr. Størens eiendom ligger.» Anker mente det dreide seg om Grutsæter kirke under Løkken gruver, sannsynligvis bygd i andre halvdel av 1600-tallet, innviet 1699, nedlagt 1806 og solgt med inventar på auksjon.

Den har fire blindarker som er den håndverksmessig fineste utførelsen. Sammenføyninger og detaljer er langt mer presise og materialene smekrere enn på de øvrige kistene. Buene følger passerslaget og med presise kapiteler. Til tross for kvaliteten viste allerede det romanske ornamentet på Nyhuskista (nr 3) en «betraktelig retardering» slik at Anker følte seg kallet til å hensette den til 1200-tallet. Allikevel satte han den altså først i sin typologiske rekke. Thun & Svarva daterte den til ca 1300.

Nordgårdskista

Kornbyre 2

Nordgårdskista, Meldal. Ankers nr 2.  189 x 121 x 118,5 cm.

Denne kista plasserte Anker noe senere enn nr 3, til litt før eller litt etter 1400. Den er dendrokronologisk datert til andre halvdel av 1200-tallet.

Løkkekista

Kornbyre Løkke

Løkkekista fra Rennebu, NF.1927-0174 (Anker nr 1 og Thun & Svarva nr 16)er på 154 x 89 x 77 cm. Foto: Norsk Folkemuseum.

Løkkekista  fra Rennebu står nå på Folkemuseet. Den har tre fri-tegnede romanske arker med base men uten overgang mellom pilaster og bue. «For de øvrig kistenes vedkommende må vi derimot kunne tale om sen middelalder, flatrenneprofilen på kiste nr 1 taler direkte for dette, og de øvrige kister ligger i hovedform tett opptil denne, selv om de fremdeles har hulkilprofilen med hakk.»

Yngste årring er fra 1197, og ettersom yteved mangler, kan virket være fra så sent som 1277. Mest sannsynlig hører den til første halvdel av 1200-tallet.

Meldalkista

Kornbyre Meldal, ukjent

En av de to kornbyrene er av Anker benevnt som Meldalskista. Ankers nr 4, Thun & Svarvas nr 6 eller 7, FTT 36496 eller FTT 36497, 148,5 x 95 x 94 cm, på Folkemuseet i Trondheim. Foto: Peter Anker, Folkemuseet.

Meldalkista, Antakelig fra Meldal, har nærmest identisk ornament med Løkkekista. Denne og nr 5 har Løkkekistas «klosset skårne, forenklede blindarkade hvor bue og pilastre går i ett med skrånende sider og rund base, og grovt skåret følgeprofil.» Her består profilen av hulrenne med fure på hver side.  «På kortsiden er det med samme profiljern trukket to diagonale linjer i kryss.

Anker omtaler begge med nærmest identisk ornament med Løkkekista.  Den ene benevner han Meldalkista og den andre er ikke stedfestet.

De to er dendrokronologisk datert til henholdsvis første og siste halvdel av 1200-tallet,et påfallende dateringsspenn for to så like kister.

Kiste av ukjent opphav

Kornbyre, ukjent

Den andre av kornbyrene av ukjent opphav. Ankers nr 5, Thun & Svarvas nr 6 eller 7, FTT 36496 eller FTT 36497, 148,5 x 95 x 94 cm, på Folkemuseet i Trondheim. Foto: Peter Anker, Folkemuseet.

Kiste fra ukjent sted, Nærmest identisk ornament med Meldal- og Løkkekistene. Denne er altså i likhet med den foregående enten fra første eller siste halvdel av 1200-tallet. FTT 36497 har siste målte årring fra 1239, men ytterste ring fra 1258.  Interessant nok fordeler altså disse tre nærmest identiske byrene seg på hele århundret.

Dørdalkista

Kornbyre Dørdal

Dørdalkista, Ankers nr 6, Thun & Svarvas nr 5, på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, er med sine 196 x 122 x 116 cm den største i gruppa. Foto: Norsk Folkemuseum.

Dørdalkista har sirkelrunde felt som Anker påpekte var mer presise enn de to andre i subgruppa. Sirkelrunde felt svarer i likhet med de to foregående til Løkkekista i utforming og håndverksmessig utførelse. Denne kista er hos Anker den siste utløper av byrene med arkadedekor på forsiden, og på grunn av det kompliserte profilverket henla han den til etterreformatorisk tid.

Hele 40 årringer med bevart yteved gjorde at fellingsår kunne tidfestes til mellom 1269 og 1313, og den er dermed datert til ca 1300. Her er det fristende å peke mot bevarte alterfrontaler med sirkelrunde felt datert til samme tid som mulige forelegg.

Bakk-kista

Kornbyre bakk

8. Bakk-kista, Orkdal, 135 x 80 x 73,5 cm.

Bakk-kista var opprinnelig delt i to rom. Med to sirkelornament med kryss i front. Den er den minste av de undersøkte kornbyrene. Anker har gitt den en tidligere datering enn de andre ettersom det innflettede andreaskors finnes på steinfragment allerede fra sent 1000-tall. «som alle slike flettede motiver peker det bakover mot førkristen ornamentikk»!! Anker daterte kista til så tidlig som fra 1100-tallet, men med 1200-tallet som mer sannsynlig.

Den ble i 2016 dendrokronologisk datert til første halvdel av 1300-tallet.

Forfallsteori for fall

Det var forfallsteorien som gjaldt for Anker. De mest forseggjorte kistene var for ham de tidligste, mens det med tiden skjedde en forenkling. Som det framgår tydelig av årringsdateringene gjengitt over må Ankers kronologi snus på hodet. Han traff ikke så verst med hensyn til den mest forseggjorte kista, men kistene han så som uttrykk for en degenerert folkekultur viser seg å ha vært de eldste. Med seg i fallet drar han Per Gjærders dateringer av enkle, rettvinklede flatrenne-profiler (norske pryddører), men det får være tema for en annen post.

Postskrift: Andre beslektede byrer

Avslutningsvis streifer vi innom Ankers to kister og en beslektet tredje kiste som ikke er dendrokronologisk datert.

Ankers nr 7

Ankers nr 7, gjengitt øverst, 187 x 116 x 93,2 cm, kistefragment kjøpt i Trondheim av Oldsaksamlingen og utvilsomt del av gruppa. Det har ikke latt seg gjøre å spore den opp hos KHM, men trolig dreier det seg om denne.  Den dukker også opp i bakgrunnen her og her.

Det er påfallende hvor langt forfallet har gått fra 1927 til Anker avbildet den til boka si. «delvis defekt, hele lokket mangler. Forsiden er her delt inn i to buer, temmelig brede og flattrykte oventil, mens skillet mellom dem bare går et lite stykke nedover og så glattes ut i plan med plankene. Hjørnestolpene, de innfalsede og tappede sidebord, det hvelvede lokk hvorav bare den fremste del har vært til å åpne, er trekk som alle stemmer overens med kistene nr 1, 2 og 3 på Norsk Folkemuseum.

Toskekista

Toskekista fra Sunndalen, Ankers nr 9, har særskilte blindarker (se venstre side og høyre side). Anker mente den skilte seg for mye fra de andre til å regnes til gruppa han analyserte. Den er tidligere publisert av Johan Meyer, Sunndalen, Fortids kunst i norske bygder 1938 s. 18 og pl XV, med feiltegnet venstre side. Den skiller seg ut ved flatt (sekundært?) lokk. Meyer mente den måtte være utskåret med kniv, kanskje ved hjelp av «meisel» (hoggjern). Målene er 150 x 102 x 70 cm.

Denne oversette kista

Kornbyre D.S.S. Foto Per Gjærder.

Blant kistene jeg er usikker på om Anker ikke fikk med seg var denne Kornbyra, fra D. S. S. Gransking av bygdehandverket på Vestlandet. Foto: Per Gjærder © 2017 Universitetsmuseet i Bergen / CC BY-NC-ND 3.0

Jeg har ikke klart å lokalisere denne, men bildet er arkivert i Gjærders prosjekt med gransking av bygdehandverket på Vestlandet, «etterrøkjingar» han og tre studenter holdt i Hordaland og Sogn og Fjordane på 1950-tallet i regi av Historisk Museum i Bergen. Med Anker skulle denne gis en etterreformatorisk datering, mens Thun & Svarvas korrigeringer plasserer den kanskje trygt i middelalderen?

Litteratur

The Other Tool-Chest-in-a-Bog

kiste-dublin-rickard

The 14th/15th century Cornaveagh tool chest. Notice the combination of a traditional six-board construction and the use of two end boards. Photo: Rickard Wingård 2016.

A tool chest was found in a bog containing its tools. The history sound familiar? You’re off course thinking of the Mastermyr chest from Gotland. This time it’s  the less well known 14th or 15th century chest found in a bog in the townland of Cornaveagh in the County of Roscommon, now in The National Museum of Ireland in Dublin. The chest contains tools for working wood and stone, but unfortunately I’ve not been able to get my hands on a complete catalogue.

While the chest looks like the traditional six boarded type with slanting end boards, a couple of details make it stand out. The end boards seem to be made from two planks, joined with the help of two small battens placed inside at top and bottom. The bottom batten is visible and I’m guessing it had a second function as rest for the floorboard(s). The top batten is only hinted at by the presence of a peg hole. The second detail is the lid, which is made like the ones we would expect to see on some of the hutch type chests, with horisontal battens on the sides slotted into the front boards.

To some degree we can say that the only reminence of the six boarded chest is the way the side boards are joined together, pegged (or nailed too?) and without mortices. Arches are cut in the leg parts of the the end boards. The chest is a reminder of how the historian’s categories and typologisations fail to grasp the variability of the craft in the past.

A pair of other images of the chest on this blog.

The museum label reads:

«Oak tool chest and tools. This chest, found in a bog, was the toolbox of a medieval craftsman. Some of his tools, such as the spoon bit, are for working with wood but others are for working stone. 14th/15th century. Cornaveagh, Co. Roscommon 1985: 130.»

Litterature and digressions

Den første kjente dreiebenken

Strap lathe Egypt ca 300 BC. Petosiris tomb. photo

Dreiing av møbeldeler som arbeidsledd i et snekkerverksted. Relieff på nordveggen av Tots yppersteprest Petosiris’ gravkammer i dagens Tuna el-Gebel, tidlig 300-tall f. kr. «Woodworkers with a Lathe» (German Archaeological Institute, Cairo F-21204) via Venit 2015.

Over alt hvor tredeiingens historie skrives, på nettet som andre steder, dukker det innledningsvis opp en henvisning til vår eldste kjente avbildning av en dreiebenk, en egyptisk stroppebenk. Presentasjonen av bildet, ofte bare gjennom en strektegning, får gjerne preg av hviskeleken der den ene innledningen parafraserer den forrige. Vi skal se nærmere på bildet og sammenhengen det egentlig står i, men først må vi nøste oss tilbake.

Fantasifull gjengivelse av den egyptiske dreiebenken etter Watson 1974, her gjengitt etter Historic Games artikkel «Early Wood Lathes«.

Den mest fantasifulle tilnærmingen til avbildningen finner vi hos Watson 1974. Jeg vet ikke om det er han som er opphavet til skissen, men den ser ut til å være resultat av at man har hatt problemer med å se for seg hvordan en slik tilsynelatende vertikalt orientert benk kunne holde seg stabil. Løsningen har blitt å forlenge benken bak hjelpemannen med en ekstra søyle med noe som ser ut som justeringsskruer på begge søyler. Tegningen er her gjengitt etter Historic Games’ artikkel om emnet men finnes også gjengitt her. Historic Games‘ artikkel refererer også en spekulasjon om at avbildningen egentlig viser en horisontal dreiebenk, avbildet som den var fordi perspektiv ikke var utviklet. De mente den kunne fungere begge veier.

De fleste øvrige tolkninger er presise nok til å være grunnlag for en begrunnet diskusjon av hva vi ser. Her er noen av de som dukker opp på nettet.

Petosiris lathe

Tegning hos Gale et al. 2000, s. 357. I motsetning til de fleste andre har de sine referanser i orden: «Scene showing a carpenter turning wood on a lathe, from the early Ptolemaic tomb of Petosiris at Tuna el-Gebel (after Lefèbvre 1923: pl. X)». Bilde.

turnier de bois

Tolkningen av bildet hos en fransk Tourneur sur bois. Denne gangen speilvendt. Jeg vil anta at de har lånt tegningen annetstedsfra.

egypt-lathe

I the Woodturner’s Workshops, «A brief History of Woodturning«, finner vi en mer autoritativ tegning sammen med en utmerket introduksjon til de eldste dreiebenkene. Den beskrives som en «bow lathe» som den åpenbart ikke er, men av sammenhengen framgår det at Brian Clifford mener «strap lathe». Referansen er til «a bas-relief carving on the wall of the grave of an Egyptian called Petrosiris.»

Relieffets kontekst

Petosiris’ gravkammer. Commons.

Referansen hos Gale et. al nevnt over tar oss tilbake til skissens opphav. Det befinner seg i et tidlig-ptolomeisk gravkammer, gravkapellet til Petosiris, yppersteprest for guden Thoth i Hermopolis’ nekropolis, dagens Tuna el-Gebel, datert til første tredjedel av 300-tallet f. kr (= den siste tredjedelen av det fjerde århundre). Oppdagelsen av gravkapellet ble innrapportert til museet i Kairo i 1919, hvor  franske Gustave Lefebvre nettopp hadde tiltrådt som direktør. Et dokumentasjons- og restaureringsprosjekt fulgte, og i 1923-24 ble kapellet publisert i et revolusjonerende trebindsverk.

Strap lathe Egypt ca 300 BC. Petosiris tomb.

Lefebvres egen illustrasjon av stroppebenken avbildet i Petosiris’ gravkammer, første tredjedel av 300-tallet f.kr. Lefebvre 1924, plansje X.

Blant de som har gitt avbildningen en seriøs behandling i senere år er Marjorie Susan Venit i 2015 med boka, Visualizing the Afterlife in the Tombs of Graeco-Roman Egypt, På side 24 beskriver hun hvordan stroppebenken er del av et helt snekkerverksted med en mengde forskjellige operasjoner: 

[s. 24:] «In this sequence, two men are shown at a lathe carving a colonette terminating in a papyrus capital, the earliest known depiction of wood-turning in Egypt. At the right, another artisan finishes off a similar piece, probably with an adze. In the panel directly above, an artisan works on a pierced panel with a bow drill while his assistant stedies the piece. In the center of the frieze, carrying a headrest that incorporates the colonettes fabricated below, another artisan observes them; his belly, like that of the rhyton-maker on the west side of the north wall, hangs over his loincloth. At the right of the scene, a fourth artisan uses an adze to smooth the top of a small chest.

Blant de som har studert relieffet er det flere diskusjonslinjer. Det ene gjelder dateringen av avbildingen. Venit daterer gravkapellet til tidlig 300-tall, kort etter Alexander den stores erobring av Egypt i 332 f.kr. Det er det eldste gravmonumentet som anerkjenner gresk tilstedeværelse i Egypt. Det dreier seg altså ikke om et veggmaleri. Vi har ikke grunnlag for å tro at hverken «early Egypt«, ca 1300 f. kr. eller  400-tallet f. kr var tiden dreiebenken kom i bruk i Egypt. Ei heller regnes relieffet for å være fra 200-tallet. Med dateringen av bildet, egyptiske dreide tresaker og greske tilsvarende tresaker har Heine 1990: 191 antydet at egypterne lærte håndverket av grekerne.

En annen diskusjon gjelder dreiebenkens form. Maihaugens egen G.A. Norman klarte på 1950-tallet å sikre seg en stipendreise til Egypt og presenterte en oversiktsartikkel om dreiing i 1961. Han så i relieffet en vertikal dreiemåte som for han framstod som lite tilfredsstillende. Framfor å vurdere egenskaper ved avbildningen, presenterte han det som et ledd i en lineær utvikling via horisontal stroppebenk, buebenk og videre til vippebenk. Stuart King har derimot formidlet en teori om at den avbildede stroppebenken egentlig var horisontal, men at den på grunn av egyptiske kunstkonvensjoner ble avbildet vertikal. King skriver også at «As with many Middle Eastern and eastern lathes of this type it was operated at ground level, in this case by two men.» Men som vi var inne på i posten om Theopilus var dette også tilfellet i Europa på et langt senere tidspunkt.

Kings tolkning om at det egentlig dreier seg om en horisontal benk synes rimelig. Jeg er allikevel skeptisk til hans påstand om at stroppebenken i likhet med buebenken er for svak til å dreie store ting som hjulnav, og at de forutsetter en vippebenk. Her synes han påvirket av Carole Morris?

Litteratur

  • Aubery F. Burstall 1975, Simple Working Models of Historic Machines.
  • Jean-Pierre Corteggiani, Jean-François Gout og Nadine Cherpion 2007, Le tombeau de petosiris a touna al-gebel, releve photographique – en nyere fotobok.
  • Erika Fischer 2014, «Schnitzen» – om egyptisk trearbeid, gjengir stroppebenken.
  • Rowena Gale, Peter Gasson, Nigel Hepper og Geoffrey Killen 2000, «Wood», i P.T. Nicholson og I. Shaw (red.), Ancient Egyptian materials and techniques, Cambridge University Press, New York, s. 357. Utdrag.
  • Stuart King – argumenterer for tredreiing i bronsealderen – en strap lathe gir bedre presisjon og overlegen arbeidshastighet for småarbeid i forhold til en bow lathe.
  • Gustave Lefebvre 1924, Le Tombeau de Pétosiris, Le Caire, Institut français d’archéologie orientale. – Se alternativ (og bedre) kilde her. I boka finner vi igjen Woodturner’s Workshops tegning, på plansje X, Pronaos. Mur Nord (C). – Inscr. nos 35-37.
  • G.A. Norman 1961, «Tredreiere og dreiebenker», Årbok for Maihaugen 1957-60, Lillehammer, s. 51-80. – han baserer seg tungt på Spannagel 1948, langt tyngre enn han gir inntrykk av.
  • Marjorie Susan Venit 2015, Visualizing the Afterlife in the Tombs of Graeco-Roman EgyptCambridge University Press. Gjengir foto!!! – Hun refererer Baines 2004: 46 som særlig peker ut tredreiing og påstår at det var ukjent i «Dynastic Egypt». Men hun påpeker at dette ikke er helt riktig med henvisning til Killen: 357 som sier at datoen for oppdagelsen er ukjent. 
  • Aldren A. Watson 1974, Country Furniture.
  • Tysk artikkel 1997, «Geschichte der römischen Drechslerei«, – «Plinius der Ältere, ein römischer Lehrer, bezeichnete Theodorus (560 v. Chr.) von der Insel Samos als den Vater der Drechslerei,»
  • Alle dreiekilders mor: Fritz Spannagel 1948, Das Drechslerwerk, Ein Fachbuch für Drechsler, Lehrer, Architekten und Liebhaber, Ravensburg.
  • Günther Heine 1990, Das Werkzeug des Schreiners und Drechslers, – baserer seg også på Spannagel, men tenker sjæl.
  • Plinius den eldre (23 – 79 e.kr.), Naturalis Historia, beskriver multikunstneren Theodorus av Samos som oppfinneren av dreiebenken.  Han nevner konstruksjonen i forbindelse med tre, glass og stein, men uten å gi konstruksjonsdetaljer:
    • s. 489: «The Cyclopes invented the art of working iron. Choræbus, the Atheninan, was the first who made earthen vessels; but Anacharsis, the Sctian, or, according to others, Hyperbius, the Corinthian, first invented the potter’s wheel. Dædalus was the first person who worked in wood;it was he who invented the saw, the axe, the plummet, the gimlet, glue, and isinglass; the square, the level, the turner’s lathe, and the key, were invented by Theodorus, of Samos.» – vi kan legge til at det er ikke noe her som indikerer at Theodorus’ dreiebenk var laget for å dreie tre. Tvertimot.
    • s. 66 om glassmaking: «… the glass is either blown into various forms, turned in a lathe, or engraved like silver.» – her er det en feiloversettelse – skal være turning wheel, ikke lathe og varmdreiing; jf. Rosemarie Lierke, «The ‘Turning’ of Ancient Glass Vessels», i Michel Feugère et Jean-Claude Gérold (eds.) Monographies Instrumentum 27 “Le Tournage, des origines à l’an Mil” , Actes du colloque de Niederbronn, octobre 2003. Éditions monique mergoil, Montagnac 2004, 169-178.
    • s. 44 om kleberstein: «At Siphons, there is a kind of stone which is hollowed and turned in the lathe, for making cooking-utensils and vessels for keeping provisions; a thing too, that, to my own knowledge, is done with the green stone of Comum in Italy.»
    • om dreiing av steinsøyler i bok 36: «The Labyrinth of Lemnos251 is similar to it [the cretan labyrinth], only that it is rendered more imposing by its hundred and fifty columns; the shafts of which, when in the stone-yard, were so nicely balanced, that a child was able to manage the wheel of the lathe in turning them. The architects were, Smilis,252 Rhœcus,253 and Theodorus, natives of the island».
    • s. 717 «… An artist of the name of Thericles is highly spoken of for his skill in turning goblets from the wood of the terebinth: and, indeed, that fact is a proof of the goodness of the wood. Terebinth is the only wood that requirers to be rubbet with oil, and is improved thereby.»
    • Theodorus av Samos var blant kunsthåndverkerne Plinius framhevet. s. 621: «Theodorus of Samos, who constructed the Labyrinth, cast his own statue in brass; which was greatly admired, not only for its resemblance, but for the extreme delicacy of the work. In the right hand he holds a file, and with three fingers of the left, a little model of a four-horse chariot, which has since been transferred to Præneste: it is so extremely minute, that the whole piece, both chariot and charioteer, may be covered by the wings of a fly, which he also made with it.» Theodorus regnes også av noen blant oppfinnerne av skulpturkunsten «a considerable period before the expulsion of the Bacchiadæ from Corinth».
  • Andre henvisninger til lathe hos nettstedet perseus.
    • Aristophanes, Thesmophoriazusae: «Servant
      —is going to construct the framework of a drama. He is rounding fresh poetical forms, [55] he is polishing them in the lathe and is welding them; he is hammering out sentences and metaphors; he is working up his subject like soft wax. First he models it and then he casts it in bronze—»
    • Flavius Josephus, Antiquities of the Jews, » as one may say, turned accurately in a lathe«.
    • Platon, on tingenes tre vesner: «And in the third place there is that object which is in course of being portrayed and obliterated, or of being shaped with a lathe, and falling into decay […] Every one of the circles which are drawn in geometric exercises or are turned by the lathe is full of what is opposite to the fifth, since it is in contact with the straight everywhere»
    • Sokrates, etter Platon: «Socrates
      In shipbuilding and house-building, and many other branches of wood-working. For the artisan uses a rule, I imagine, a lathe, compasses, a chalk-line».
    • P. Vergilius: «Nor do smooth lindens or lathe-polished box[wood]
      Shrink from man’s shaping and keen-furrowing steel;»
    • Vitruvius Pollio, The Ten Books on Architecture «The heaven revolves steadily round earth and sea on the pivots at the ends of its axis. […] Round these pivots (termed in Greek πόλοι) as centres, like those of a turning lathe, she formed the circles in which the heaven passes on its everlasting way.»
    • Andrew Stewart, One Hundred Greek Sculptors, Their Careers and Extant Works «In addition, Vitruvius 7 praef. 12 records a book by Theodoros on the «Doric» (sic) Heraion […] In fact, the columns of the mid sixth-century Heraion were indeed lathe-turned, apparently a ‘first’ in Greek architecture.» Se også her. og om «lathe marks» her
  • Dreiespor fra Samos fra to suksessive peripteroi fra 500-tallet f.kr. i fotnote 14 her. særlig Nils Hellner 2002, Die Säulenbasen des zweiten Dipteros von Samos, phd. Han viser bl.a. til J.Th. Clarke, Report on the Investigations at Assos 1882, 1883, 2. Bd. (1898) 77 ff. : «Moreover, a passage of Pliny, which seems to have escaped the attention of writers upon the construction methods of the ancients, shows the Greeks of the sixth century before Christ to have possessed lathes which were capable of turning, not only capitals as heavy as those of Assos, but even entire columns.»
  • Dreiespor fra Heraion i Argos fra 600-tallet f.kr. avvises i Nils Hellner 2004, «Drehspuren am Säulenbauteil des archaischen Heraion von Argos?«.
  • Dreide egyptiske steinvaser. Dodgy side. Må verifiseres.
  • G.R.H. Wrigt 2009, Ancient building technology bd 3 s. 2010 omtaler søyledreiing i antikken som kontroversielt men viser til kilder på det; «
  • Jean-Claude Bessac 2004, «Le tournage des éléments architecturaux en pierre», i M. Feugère og J.-C. Gérold (red.), Le tournage des origines à l’an Mil, Actes du Colloque de Niederbronn, oct. 2003, Monographie Instrumentum 27, Montagnac (Hérault), s. 34-47 – gir en summarisk oversikt over mulig bruk av dreiebenk i konstruksjon i antikken.
  • Ghislain Vincent et al. 2014, «Artisanat antique dans l’aire vésuvienne : le cas de la pierre» – Ser på produksjonsspor på stein i Pompeii. En lokal steinart, grå tuff kalt «Nocera», ble utvalgt fordi den gir gode redskapsspor og var i bruk fra ca 300 f.kr. De fleste søyle- og søyledeler med peristyler er fra sent 100-tall av og produksjonen stanser ca 80 f. kr. [Tournage på fransk – tour – brukes både om dreiebenk og dreieskive, men googleoversettes med tower (tårn).] Antakelig fantes forskjellige varianter av maskinen, etter region, verksted og bruk. Brukt tilbake til arkaisk tid i Hellas og spredt i hele middelhavsbassenget, og ennå i bruk i Gallia på 100-tallet e.kr. (colonne i et sanctuaire bourguignon (Vincent 2014). Maskinens utseende er ukjent, men gitt vekten på de letteste blokkene på 45 -95 kg er det mest sannsynlig dreid vertikalt med en krok fiksert på toppen. Emnet hviler på et leie og sentrert ved hjelp av et rektangulært tapphull og vekten fordeles ved at hullet er utvidet på to sider, et systematisk trekk ved søylene. Metoden er brukt på søyler av alle størrelser. Litteratur om dreieapparatusen: Orlandos 1966, p. 65-66; Widow 1987 Hellmann 2002, p. 83; Hellner 2004;Bessac 2004; White – Monthel 2006; Gaillard et al. 2011.
  • Michel Feugère 2004, «Le tournage : une technique, une histoire, un colloque«, i M. Feugère og J.-C. Gérold (red.), Le tournage des origines à l’an Mil, Actes du Colloque de Niederbronn, oct. 2003, Monographie Instrumentum 27, Montagnac (Hérault), s. 9-16. – dreiespor finnes fra neolittisk tid på perler, senere på bronsegjenstander og andre metaller, på tre o.l. selv om nord for Alpene er det først regnes med at det er fra 6-700 f.kr. dreiing er påvist (Drescher: Hallstatt). Han advarer: Selv om man kan eksperiemtere er det 1000 måter å komme til samme resultat. – Fra Niederbronnseminaret 2014.
  • Thomas F.C. Blagg 197?, Roman Architectural Ornament in Britain, Phd. – viser rekonstruksjon av en dreiemaskin. Han henviser til en maltesisk dreieinstallasjon som kan være nedarvet fra bysantinsk tid.
    • – «Hugh Braun writes «that, when he was engaged in architectural resorationwork in Malta after 1945, his local master-mason built a lathe to turn columns some five feet in length. A rectangular block was held by its ends between two L-shaped spikes fixed in two masses of stone. A rope was twisted round the block and …. was done with a heavy chisel set in a wooden handle nearly a yard long, at first detatching large spalls which flew in all directions. Admittedly, Maltese stone is particulary soft, and it might be much less easy to treat harder stones in this way. Braun speculates that this lathe was constructed in a tradition handed down from Byzantine, if not from Imperial Roman, times.
    • Hugh Braun 1946, Works of art in Malta : losses and survivals in the war, compiled by Hugh Braun and issued by the British Committee on the Preservation and Restitution of Works of Art, Archives, and other Material in Enemy Hands. – nevner ikke noen gjenoppbyggingsforsøk, så henvisningen er nok fra senere publikasjon.
    • – se også Blagg, T. F. C. (1976). ‘Tools and techniques of the Roman stone-mason in Britain’, Britannia 7: 152–72.

Photo 2

Og til slutt en fantasifull gjengivelse av Hallstatt-dreiere: Tourneurs de l’Age du bronze (Halstatt), 700 ans avant J.C. au nord des Alpes, d’après une reconstitution de H. Drescher.

Kjevle til baking og bank

kjevle mulig G27125

En av de to mulige kjevlene som ble funnet i Gamlebyen, i søndre felt. Denne er fra brannlag 14, datert til 1025-1075. Diameter 45 mm, 33 cm lang inkludert 12 cm skaft og dreid i bjørk. C34761G27125. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Hva kjevlet man med i middelalderen? Til tross for at redskaper til flatbrød- og lefsebaking, som steintakker og bakstestikker er tallrike i norske middelalder-byfunn, glimrer kjevla (nor: kefli) ofte med sitt fravær. Jeg (dvs. Birthe Weber) har bare klart å spore opp to mulige fra Oslo, foruten én fra Bergen og én fra Trondheim. Det er også én fra danske Boringholm og noen fra Novgorod. Hverken i London, York eller Schleswig er kjevler nevnt.

Meg bekjent er det i Norge Birthe Weber som har lagt ned det største arbeidet her. I sin analyse av funnene fra middelalderens Oslo trengte hun kjevler for å gjøre materialtilfanget rundt flatbrødbakingen fullstendig, og landet på at to køllelignende gjenstander hadde spilt den rollen. Det dreide seg om G20615 og G27125 som begge er fra Søndre Felt. De har diameter på 3 og 4,5 cm, er 29 og 33 cm lange, hvorav skaftene er 8 og 12 cm og dreid i henholdsvis salix [selje?] og bjerk.

Poenget hennes er at begge syntes å være for spinkle til å ha vært benyttet som linklubber eller banketrær, og de hadde heller ikke merker etter slik bruk.

kjevle mulig G20615

Den andre mulige Oslo-kjevla. Denne er fra brannlag 0, datert til 1175-1225. Diameter 30 mm, 29 cm lang inkludert 8 cm skaft og dreid i en salix-art, selje?. Den har angivelig pyntehakk opp mot skaftet (dreieuhell?). Kjevla virker feilregistrert. Hos Weber angis den som G20615, men i Unimus som G24637. Foto: © 2016 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Weber nevnte liknende funn fra Bergen og Trondheim, men det er ikke klart for meg om hennes 1400-tallskjevle fra Bergen er den såkalte «lekekjevla«. Trondheimskjevla har jeg ikke funnet. Hun sannsynliggjør formlikhet ved hjelp minnestoff som antyder at kjevler i eldre tid kunne være glatte, og at kjevler med håndtak bare på den ene siden har vært i bruk i Dalarne til vår tid.(Keyland 1919: fig. 11b, 12, 141 [se også her])

En problem for Weber er uttrykket teygja braud. Det antyder at flatbrød ble strukket til rett form – ikke kjevlet. Hun mente seg, med Grøn (1926: 58), reddet av at det bare er en eneste gang denne ord-forbindelsen er brukt i litteraturen. Men det gjelder i så fall svært mange av våre norrøne ord. Motsatt finnes det ikke ett eneste eksempel på ordet kefli brukt i betydningen «redskap til å gjøre deig flat». Derimot er det brukt i andre sammenhenger som «stutt, ofte rund, kjepp», slik vi ennå finner ordet kjevle brukt. Betyr det at vi leter vi etter noe som ikke finnes?

En formodet kjevle er funnet blant gjenstandene i den sent 1300-talls treborgen Boringholm i Jylland (nr. 191, da: Dejrulle). Charlotte Andersen (2005 s. 122) opprettholdt den antatte identifiseringen nettopp med henvisning til Oslofunnene. Riktignok var kjevla sylindrisk med håndtak bare i den ene enden, men med sin sylinder på 28 cm og diameter på 8 cm er den langt større enn Oslo-kjevlene . Den er dreid i or.

0xiepgw1wx8

Figur 4-10 viser en kjevle fra Novgorod, av B.A. Kolchin 1968 tolket som mangle, linklubbe og deig-kjevle. Heller ikke han skiller mellom disse verktøyene, m.a.o.

Mer massive enn Oslo-kjevlene er også en håndfull kjevler fra middelalderens Novgorod, beskrevet av Boris Aleksandrovich Kolchin på russisk i 1968 og på engelsk i 1989. De to verkene er referert av henholdsvis Weber og Andersen, uten at de har tatt funnene opp til drøfting. For Weber sin del skyldes utelatelsen muligens at Kolchin ikke så seg i stand til å skille husholdsfunksjoner som klesvask og linbanking fra deig-kjevling. Redskaper til disse formålene skilte seg fra redskap til annet bruk men med tilsvarende form ved at de hadde mindre slitasjespor. Med diameter på 7-9 cm, 23-25 lange sylindre og 10-12 cm håndtak er Kolchins kjevler nærmest identiske med Boringholm-kjevla, slik at Andersens utelatelse framstår som en aldri så liten glipp.

Andre typer

Utenfor den perioden vi er interessert i ligger en «Culinary Roller» fra 1598 hos Victoria & Albert Museum.  Den plasserer seg mellom de to typene skissert over med en diameter på 5.3 cm, og lengde på 52 cm inkludert håndtakene på begge sider, dreid i pære og utskåret.

Blant pairuller finnes det mange helt uten håndtak fra senmiddelalder og tidligmoderne tid. Se her og her.

Overflatebehandling

Om vi skal rekonstruere kjevler er det ett punkt de bevarte kjevlene ikke kan hjelpe oss med. Hva er den mest hensiktsmessige teksturen? Kjevla skal holde på melet uten at deigen setter seg fast, eller som Hanna Kirshner (2016) skriver det, «The surface should feel very smooth, but not so slick that flour won’t adhere.» Mineralolje eller bivoks anbefales som finish. Ett sted anbefales buffing med P400 sandpapir.

Vi er vel også avhengig av poretettheten i treslaget som er valgt, og lønn er vanlig. Poretettheten setter sannsynligvis grenser for hvor fint sandpapir det er noen vits å bruke, men P400 gir uansett ett fløyelsmykt uttrykk.

DSC_0005 (1)

Sånn kan de bli, dreid på en uvillig vippebenk i grønn lønn som har surna litt i endene. Rulla er 31 x 6 cm, skaftet 8 cm.

Litteratur og digresjoner

  • Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
    • Nils Keyland 1919, Svensk allmogekost : bidrag till den svenska folkhushällningens historia I-II, Svenska teknologföreningens förlag.
    • Grøn, Fredrik 1927, Om kostholdet i Norge indtil aar 1500, Det norske videnskapsakademi, Skrifter II, hist. Filos. Klasse no. 5. Oslo.
  • Charlotte Boje H. Andersen 2005, «Genstandsfund (undtagen tekstiler og fodtøj)», i Jan Kock og Else Roesdahl (red.), Boringholm – en østjysk træborg fra 1300-årene, Jysk Arkæologisk Selskab.
  • Boris Aleksandrovich Kolchin 1989, Wooden artefacts from Medieval Novgorod, s. 28: [jeg har dessverre kun tilgang til utdrag] Rolling-pins and beaters. These implements closely resembled mauls in their shapes, but since they were used for household chores (for washing clothes, bleaching linen, threshing flax and other purposes) they were better preserved, which differentiated them from mauls of the same size (pl. 14, 1-4).
  • Boris Aleksandrovich Kolchin 1968, Novgorodskie drevnosti, via russisk facebook og Google translate (redigert): «Valya [Skaljka?, kjevle]. This round wooden blockhead with a handle (tab. 4.10) was among the most common household items. Valya was used for washing clothes and linen, whitening canvas, threshing flax, rolling out dough and similar work. Since the tool is not intended to impact the solid surface of a wedge or chisel, the tool was always flawless. Therefore, as the surface of the outrigger can be easily distinguished from a small Chekmarev [klubbe?]. The average size of Valka are: diameter – 7-9 cm, boob length – 23-25 cm length of the knob – 10-12 cm Variations insignificant. Valya were not only round, but flat (Pralnikov). Dimensions flat Valkov are as follows: length – 27-30 cm, width – 9 cm, thickness – 3 cm round arm length 14 cm, however, finds them much less…«
  • William Rubel 2011, Bread: A Global History, – omtaler hvitt, hevet hvetebrød som det vanlige europeiske brødet de siste 2000 år. Det sier seg selv at det ikke kan gjelde vårt område. Men det gjør at vi kanskje kan forvente at kjevla er vanligere hos oss enn sørpå, selv om den også ble brukt til pai.
  • Medievalist, «Bread in the Middle Ages«.
  •  Flatbrød – omtales som et senmiddelalderlig fenomen knyttet til at fossekall og mølle erstatter håndkverkna. Lefse – i likhet med flatbrødet må også den visstnok inneholde noe hvete. Tynnbrød er fellesnavnet, særlig brukt i svensk tunnbröd.
  • Hanna Kirshner 2016, «The Best Rolling Pin«, Sweethome.