DSC_3115

Tømrerverktøy i stavkirkenes tid. Smiing ved Øystein Myhre, skaft og foto Trond Oalann. Gjengitt etter tillatelse av Oalann.

I disse dager har en håndfull verktøy tatt turen over til utstilling i Japan. Det var bygningsverntjenesten i Hordaland som hadde fått i oppdrag av Museumssenteret i fylket om å skaffe middelalderverktøy til utstillingen. Det er meningen at verktøyet skal være tidsriktig for tømrere som skal restaurere stavkirkene. Øystein Myhre har smidd, med Roald Renmælmo som konsulent på å finne gode originalverktøy som utgangspunkt for kopiene. Bortsett fra et par økser som er skjeftet av Myhre, er skaftene laget av tømrer Trond Oalann. På grunn av få forelegg la han i stedet vekt på god funksjon og enkel form.

DSC_3117

Forskjellige økser. To skjeggøkser nederst. Første og tredje øks ovenfra har skaftholk, og kan dermed tidfestes til middelalderen. Høgseth 2007: 283 refererer at holk ble vanlig i Norden omkring 1200. De to andre er av langt eldre type og finnes igjen blant øksene som ble brukt til å bygge Osebergskipet. Spor etter slike økser finnes ennå på stavkirkene og vitner om en konservativ redskapsutvikling. Oalann oppgir at den første øksa har falen innfelt i skaftet etter forelegg fra 15-1600-tallet. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3119

Tre ulike verktøy med gjennomgående tange. Det nederste er et grøypjern for å ta ut not i tiler. Det midterste er en vendbar profilskrape. Det øverste sies å være en pjål, men ulike navn er brukt. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3122

Nærbilde av den vendbare profilskrapen, kalt båtastryk. «Indeksfingeren» i midten er styrefjær. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3125

Skjøve, også kalt pjål, skavehøvel, skavejern eller skrape. Skaftet er i ask. Tilsvarende jern kalles på Oldsaksamlingen skjøve og høvel. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

DSC_3130

Pjål, brukt til å slette øksespor. Foto: Trond Oalann, gjengitt med tillatelse.

Takk til Trond Oalann for tillatelse til bruk av bildene og Roald Renmælmo som bidro med informasjon. Alle feilene har jeg lagt inn selv.

Litteratur:

  • Oluf Rygh 1885, Norske Oldsager, Cammermeyer, i faksimile fra 1999, Tapir.  billedregister.
  • Jan Petersen 1919, De norske vikingesverd, Kristiania. Rommer typologisering av økseblader fra vikingtid i typene A-M.
  • Sigurd Grieg 1933, Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, Det Norske Videnskaps-akademi i Oslo. Han forholder seg særlig til våpenøkser, men også skjeggøksene.
  • Sigurd Grieg 1943, «Hugg- og stötvåpen fra middelalderen» i Nordens kultur XII:B, Vaaben.
  • Jan Petersen 1951, Vikingetidens redskaper, Oslo.
  • Aslak Liestøl 1976, «Øks», i Finn Hødnebø (red.) KLNM bd 20: 650-59. Liestøl regner et par hovedtyper og forenkler Petersens skjema ned til ni typer a-i. Den ene hovedtypen er tømmerøks (boløx) med en viss tyngde og ikke for bred egg. Den andre er en øks med bred og nokså rett egg (bile) (talgøx) og relativt kort skaft, brukt til sletthogging av flater (hoggmerke i gravkammeret til Gokstadskipet viste en egg på minst 14 cm). Lette og tynne økser med bred egg er trolig kun brukt som våpenøkser. Breiøkser er de gjerne kalt utover middelalderen med egg som kunne bli like lang som bladet. Det er gjerne slike økser som omtales i drapssaker, og det er disse Liestøl antar etterhvert blir kalt bondeøkser. Bilene (Skjeggøksene) deler han i tre typer f-h. De har tyngden fordelt nærmere eggen og lengre bak. Bredden på det smale sidestykket mellom egg og rygg varierer mye, men den gir rom for fingrene når en har behov for å holde øksa rett bak eggen. Det gjelder særlig finarbeid, oftest på skrå langs etter veden, der øksa på en måte blir brukt som et tungt stemjern. En tredje hovedtype er en øks med svært smal egg (i), trolig brukt til køyving og kiling av stokker. Av andre varianter nevnes teksle/tengsel (øks med eggen vinkelrett på skaftet). Liestøl går ikke inn på særskilte nordiske middelaldertyper med skaftholk i sin typologi. Heller ikke er han konkret når det gjelder øksens vekt.
  • Lena Thålin-Bergman 1976, «Sverige och Skåne», under Øks, i Finn Hødnebø (red.) KLNM bd 20: 660-65. Hun understreker at vekten er mer karakteristisk for øksen enn formatet, og at med bladets funksjonelle karakter gjenstår skaftingsmetode som kulturgeografisk og typologiskkronologisk bestemmende, der den fireflikede har hovedsakelig utbredelse i Vest-Sverige, Norge og Danmark, mens den toflikede konsentreres i Øst-Sverige og Gotland. Liestøls skjeggøkser f-h plasserer Thålin-Bergman blant fireflikede bilder med vekt 450-2000 g (Jan Petersens B, D og H – har hun blandet sammen H og E tro?). I motsetning til Liestøl går Thålin-Bergman nærmere inn på middelaldertyper: Et gjennomgående drag er den økende dominans av skafthullspartiet. Flikene utvikles til en forsterking av holkpartiets nedre del, men et klarere bilde av middelalderkronologien venter på pågående utgravninger.
  • Melin, Karl-Magnus & Olof Andersson 2008. «Behugningsteknik i Södra Råda och Hammarö kyrkot. 1300-tals yxor i litteratur och magasin», i Södra Råda gamla kyrka, Förundersökning X. Knadriks Kulturbygg. (Roald Renmælmo var konsulent, og foreslo en skjeggøks med holk (fal) fra Kulturhistorisk museum som bile til rekonstruksjonen av huggspor (oppgitt med nr C52680))
  • Eilert Sundt 1867-8, Om Husfliden i Norge, Kristiania (etter Folkevennen, Bd. 13, 1864, s. 329-350), om skjøve, skavl.
  • [Ed: Og her er Trond Oalanns egen bloggpost om øksene]
Advertisements

2 thoughts on “Middelalderverktøy til Japan!

  1. Roald Renmælmo

    Hei og takk for ein fin post.
    Det er ein pågåande diskusjon om namna på pjål og slikt på Facebooksida som du viser til. Det er derfor greitt at du heilgarderer med å nemne dei fleste namna som finnast. Eg kan sjølvsagt argumentere for at namne pjål er det som er best dokumentert for fleire av reidskapa, så kan andre argumentere mot.

    Unntaket er reiskapen på det nederste biletet. Det har ikkje namna skavel eller ravel knytt til seg. Det er heller ikkje brukt til å skave dyrefor. Akkurat denne er ein pjål. Det finnast eit tilsvarande verktøy som kallast såtjern og som kan sjå ut på neste same måten. Det er berre bruken av dei som er forskjellig. Begge vert brukt til å pjåle veggtømmer, pjålen på flater og såtjernet inn mot medfaret (natet).

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s