Håkon Vs franske segl

Kong Håkons nye segl fra 1305/6 utgjorde et klart brudd med engelske og skotske forelegg og peker i stedet mot Frankrike.

Da Håkon først tiltrådte etter broren i 1299 overtok han ganske enkelt Eriks kongssegl. Hans håndverker flikket litt på det, la inn rankeornamenter på hver side av den store tunge gotiske tronstolen og skiftet sannsynligvis navn – akkurat nok til at det skulle vise at en ny konge hadde overtatt. Men noen år senere skaffet han seg et nytt et…

Harry Fett ble panegyrisk i sin omtale av det nye seglet fra 1306. For Fett var kongens segl et finstemt middel til å bedømme kultur- og stilnyanser, og her så han en konge gjøre kuvending fra det engelske til det franske kulturområdet, en kuvending som alt lenge hadde latt seg merke på det politiske feltet. Det merkelige for Fett er at dette høygotikkens vakreste kongesegl først ble utformet, ikke for den franske men for den norske kongen. Fillip IVs segl hadde samme motiv, men var for Fett enklere og grovere. Først 10 år senere lot den nye franske konge Ludvig X det norske seglet kopiere.

Kong Håkon Vs kongeselg som han overtok etter broren i 1299. Det var et høygotisk segl etter skotske forelegg. Et par ranker ble gravert inn på hver side av den massive tronstolen og sannsynligvis ble navnet endret.

Harry Fett brukte seglet til å knyte sammen en hypotese om nær forbindelse mellom østnorsk og fransk malekunst, men stoppet ikke med det. Håkons historiske bibeloversettelse til norrønt, Stjorn I, var influert av de samme kildene som franskemennenes nye bibeloversettelse fra 1295. Og den måtte vel illustreres i kongens krets? Dermed fikk han konstruert en fiks ferdig skrive- og malerstue i Oslo by uten at ett eneste eksemplar av den opprinnelige bibeloversettelsen er bevart. Sporene etter denne skrive- og malerstua fant han i verk han regnet som kopiert av forelegg produsert her eller på Island.

Seglet til Ludvig X av Frankrike. Wikimedia.

Litteratur og digresjoner

• Harry Fett 1917, Norges malerkunst i middelalderen.
• Chr. Brinkmann 1924, Norske sigiller fra middelalderen bd 2. Kongelige og fyrstelige segl, Kra.
• Stjórn II, analyse av ett av manusene.

Riddere og væpnere, våpenskjold og segl

Havtore Jonssons segl i 1314, en mangedobbelt rose. Gjengitt etter H.J. Huitfeldt-Kaas, Norske sigiller fra middelalderen, Kra 1899.

Skal man gestalte noen i følget til en væpner eller ridder på Østlandet i kong Håkon Magnussons regjeringstid (1299-1319) gjelder det å finne noen som har etterlatt seg bevarte våpenskjold og liknende. Vi kommer ikke utenom kongens forordning om hirdvesenet i 1308. Norske middelaldersegl finnes avbildet i H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950. Den rommer 100 segl på diplomer fra perioden 1286-1319 (pluss fire i tillegget),

Havtore Jonsson til Suderheim (Sørum) (1275-1320) er den fremste blant adelsmennene i perioden. Han har også tilknytning til området hvor jeg vokste opp. Han var gift med kongens uekte datter Agnes og barna ble inkludert i den kongelige arverekkefølgen. Våpenskjoldet er allerede i bruk i KH 1308.

Audun Hugleikssons segl, en fembladet rose omkranset av bord med inn- og utadrettede liljer. Det er også bevart et baronsegl med samme våpen avbildet på ridder til hest.

Audun Hugleiksson Hestakorn er en åpenbar kandidat, som en av landets ledende menn til han ble fengslet i 1299 og henrettet i 1302. Hans kjerneområde på Vestlandet gjør ham også mindre aktuell.

Vidkun Erlingsson døde allerede i 1302, men var sentral i riksrådet under begge Magnussønnene. Han fikk i 1291 pavelig tillatelse til å gifte seg med Gyrid Andresdatter som var beslektet med en kvinne han hadde hatt «kjødelig omgang med» i fjerde ledd (søskenbarn). Det erklærte formålet med ekteskapet var å bilegge et «alvorlig Familiefiendskab». Vidkun var bror av baron Bjarne Erlingsson til Bjarkøy (1250-1313).

Torer Håkonsson var baron og ridder, og figurerer i et diplom fra 1303 fra Skien.

Peter Andersson var ridder, og figurerer i et diplom fra 1309 fra Namdal hvor en bit av hans segl skal være bevart. Svenskene hadde angrepet Jemtland og kongen hadde betrodd utbud av landets værn til herr Peter Andersson og ridderne herr Sæbjørn Helgesson, herr Une Petersson, herr Sigurd lagmann og herr Serker på Austråt.

Arne Ormsson var ridder og figurerer i et diplom fra 1309 fra Bergen.

Ridder Yvo ble i 1276 sendt fra kong Magnus Håkonsson til den engelske kong Edward I med falker, hvalhode og hermelin.

Jon Rangvaldsson, ridder og gjaldkar i Bergen, anbefales av kong Edward i 1280 i forbindelse med at kongen etterlyser en fengslet ridder, Guido av Montfort.

Baron Tore Biskopsson anmodet i 1289 om å bli engelsk ridder og ba samtidig den engelske kongen om å ta til seg svogeren, den fredløse Alv Erlingsson.

En navnløs ridder, kongens sysselmann i Viken, var blitt drept av engelske handelsmenn fra Lynn. De var blitt fengslet av Håkon V, jf diplom fra 1313. Se også brev fra 1316.

Ridder Pål er gravlagt omkring 1300. Gravstøtten med deler av våpenskjoldet er bevart i Nidaros.

En navnløs ridder gravlagt i Nidarosdomen i siste halvdel av 1200-tallet hadde en pokal og palmegren som våpenskjold.

Mattias Alvssons segl i 1310. Det hadde et skjold med bred rutet skråbjelke med en femkantet rose i hver rute.

Mattias Alvssøn på Lauten i Ullensaker (gnr 52) førte våpen. I 1310 solgte han fem ertugbol i nedre Lauten og fem øresbol i nordre Ås. Samme navn, med et lignende våpen (skrådelt med seks felt og tre firebladede roser nedover midterste skråstrek) finnes i 1331 og 1345. Mattis var både Håkon V og dattersønnen Magnus IVs håndgangne mann. I 1323 var han med og undertegnet da kongsmora ble satt til side og stormannen Erling Vidkunsson ble valgt som riksforstander.

Knut Dørum hevder i Ullensaker fra de eldste tider til 1660 (1997) s. 225 at Mattias også var å regne som storbonde som både var kongens mann og en som sto bygdefolk nær. Da det nevnte dokumentet ble satt opp i 1323 var det bare de mest framstående som ble nevnt ved navn. Mattias hevet seg dermed over den store hopen av andre «håndgangne menn» og Dørum tar det for gitt at han slektet på krigerhøvdingen Harald på Lauten fra 1200-tallet.

Vi vet ikke konkret hva slags rolle Mattias spilte i kongens tjeneste. Lokalt var han var en del brukt som settedommer og vitne. Mattias var ikke bare håndgangen, men også sverdtaker, en som grep om kongens sverd ved opptak i hirden, plasserer ham i det minste blant de egentlige hirdmenn. Kanskje hadde Mattias startet blant kjertesveinene? For å bli kjertesvein var det fra 1308 et krav om at de skulle ha med brev fra syslemannen i sitt distrikt om formuesforhold – eiendom i løst og fast. I Mattias tilfelle var syslemannen ingen andre enn Havtore Jonsson. Kjertesveinene var unge menn av gode ætter som tok sine første skritt mot høyere hirdverdigheter ved å holde kjertelys for konge og stormenn ved fest og høytid. Senere har Mattias avansert til hirdmann, og antakelig var han bordfast og fulgte kongen i unge år, før han slo seg ned på Lautin og ble regnet blant den ikke-bordfaste hird.

Gunnar Børsum 1991, Hvem var jarlen Asgeir i Bohuslen? ca 1250-1315, eget forlag.